- Intervju med Tine Semb om Karmaklubb* og virtuelle nødrop

Covid-19 har endret bybildet, og skeive kulturarrangører må ta noen tøffe valg med tanke på hvordan løse denne utfordringen. Karmaklubb*, kjent som en nomadisk møteplass med solid og bred kulturprofil, har flyttet eventer over på nett i rasende fart. MELK tok en prat med Tine Semb, kvinnen bak Karma*, om strømming av klubbkonsepter og digitale løsninger for et fysisk uttrykk.



MELK: Karmaklubb er nå pålogget! Det vil si, dere har lansert en rekke eventer på nett, i «Virtual Space». Som arrangør har dere vært raske på banen og skiftet gir i møte med korona. Fra utsiden ser dette sømløst ut. Hvordan har den «flytteprosessen» vært for deg personlig som arrangør?


— Unntakstilstanden hadde jo ligget der som et slags skremselsvesen før den for alvor inntraff bare et par dager etter vårt siste dobbeltevent 7. mars (Kulturhuset og Skatten Oslo, red.anm.). Vi skulle til å offentliggjøre det største klubbarrangementet til nå, samtidig som vi praktisk talt var på vei til Bergen for å gjøre et todagers internasjonalt seminar og klubbprogram med blant andre Bergen Kunsthall, Bergen Kjøtt og Konsept X. Slik ble det jo ikke. Det innebar at to års oppbygging og måneder med intensivt arbeid for å programmere hele 2020 og til dels 2021, fikk en ganske brå stopp, kan du si. Akkurat dette scenariet er vel ganske gjenkjennelig for de fleste for øyeblikket; et eneste stort hjul som plutselig måtte sette på bremsene så fort som overhodet mulig. Foruten helt åpenbare kinkige konsekvenser som har med drift og økonomi å gjøre, har de sosiale aspektene ved dette enorme ringvirkninger. Og det er utvilsomt her det hele oppleves mest problematisk, siden Karmaklubb* fra starten av har insistert på å sette alle ressurser inn i å skape møter mellom folk. Dette som er selve fundamentet, ble brått ikke mulig å gjennomføre lenger. Så må man ta stilling til hvordan man eventuelt kan klare å snu om på det innenfor rammene. Det faktum at ingen av oss kan gjøre noe med situasjonen, er det eneste som gir en slags ro oppi det hele. 


MELK: Slik jeg forstår det, skulle du egentlig legge Karmaklubb* litt på is under denne pandemien, ta en kort pause, men i stedet snudde du altså på flisa og skapte arrangementrekken «Virtual smoke signals». Fortell, hvordan det ble sånn?


— For å bruke en analogi: Hva gjør du når du ikke føler deg vel i kjole lenger … eller aldri har gjort det, og det plutselig er det eneste plagget du har å gripe fatt i, om du skjønner hvor jeg vil hen. Altså, hele Karma* skulle ikke på is, for vi opererer jo på flere arenaer og består av mye mer enn klubbkvelder – tekstproduksjon, kontinuerlig nettverksbygging, seminarer, research, og så er det jo et forlag. Men når den viktige biten som handler om å samle mennesker ikke kan finne sted – og som tross alt er grunnsteinen som alt det andre bygger på – så kjenner i alle fall jeg på en sterk ambivalens og motstand. Kort sagt er det ikke mulig å opprettholde det som er Karmas praksis på denne måten. Men et par dager inn i karantenen kom det henvendelser fra nære samarbeidspartnere som ønsket å stille opp og gjøre direktekjørte DJ-sett. Først ut var Ida og Naomi i SYNK, som ville gjøre sin sjette gig med oss – bare virtuelt. I den solidariteten og det engasjementet der ligger en verdi som var umulig å si nei til. Det var såpass rørende tiltak at ja, det snudde på den flisa.


MELK: Tar du med deg noen nylig ervervede praktiske kunnskaper videre?


— Altså, hele opplegget er til de grader intenst. Når hele driften med ett bytter format, betyr det nødvendigvis at det krever en del mer tekniske kunnskaper og en annen logistikk. Nå vil jeg påstå at vi hele tiden har vært ganske aktive på de fleste arenaer, og som nevnt ligger det helt bevisste valg rundt hvor ressursene bør puttes inn, hva som er viktig med dette prosjektet. Men så sitter man der med én kanal, da – nettet – og det er et viktig poeng her, som er den enorme kneika når mye nytt skal opp og gå på kort tid. Verktøy basert på digital teknologi har helt andre forutsetninger enn hammer og spiker, liksom. Det er så følsomt, for ting som kan oppleves ufattelig hemmende og inni granskauen irriterende, har ikke nødvendigvis så mye å gjøre med ens egen kompetanse eller hvorvidt verktøyene faktisk funker eller ikke. Jeg snakker strøm, netthastighet, kabler, apper, drivere, lisenser, programvare i tillegg til selve hardwaren, RAM ... Jeg liker hands-on-aktivitet der jeg har kontroll. Her mister man både kontakt med de i andre enden, og det er mangel på noe håndfast. Det er helt fint det, altså. Men hvert til sitt bruk. 


MELK: Karmaklubb*, i likhet med MELK, insisterer på det fysiske formatet og møtet mellom mennesker. Allikevel er vi nå også på nett. Hvordan tenker du formatet påvirker innholdet og omvendt?


— Det er noe med å benytte de kanalene man har. Og så er man nødt til å vurdere om dette er noe man virkelig skal gjøre. Jeg tenker som så at det er liten vits å tvinge noen til å gå med den kjolen, om du skjønner. Å skvise noe – hva nå enn det er – inn i en form det ikke passer i eller føler seg komfortabel med eller hjemme i. Så jeg mener virkelig at man må ta den ambivalensen jeg nevnte på alvor, den som handler om å kjenne etter om dette er noe man ønsker å være i; og om det er samsvar mellom form og innhold. Og dette er viktig: Å synliggjøre og opprettholde en aktivitet uten at det går på bekostning av innholdet. 


— Karmaklubb* startet gjennom gode samtaler med nydelige folk, og uten det som utgangspunkt for enhver ‘turn’, er det ikke vits å fortsette. Derfor er tanken at klubbdelen av den virtuelle spacen varer ut april. Denne måneden brukes til å bygge opp et arkiv med en del av de folka som spiller opp til dans når verden tillater, en del av de som har gjort det allerede, og som skulle ha gjort det i skrivende stund. Så «VSS» er et uttrykk for at en veldig stor del av Karma umulig kan skje akkurat nå, og en frustrasjon rundt den usikkerheten. Derav «røyksignalene», og en layout flankert av den litt finurlige og kroppslige livbøya med både tau, røyk og blinkende lampe. Det er faktisk et reelt maritimt skilt, bare ørlite modifisert i form av en litt annen pallett. En ganske nerdete kreasjon i tråd med resten av Karma*, men som er ganske symbolsk både i form og innhold.


MELK: For hva gjør man?


— Enten kan man jo akseptere at alt arbeidet som er nedlagt i det som skulle vært gjennomført, aldri når dagens lys, eller man kan sitte og vente og håpe på at det lar seg gjøre på et senere tidspunkt.Men velger man å kaste seg på dette her, som vi jo gjorde, medfører det ufattelig mye merarbeid fordi man plutselig må bygge opp et helt nytt program på toppen av det som allerede var planlagt … på to uker. For ikke å snakke om at man ikke aner noe om hvordan det skal gå med de økonomiske hjulene. Klart det er et ønske å også kunne dra inn noe støtte, men det er overhodet ikke det som er motivasjonen. Det vil uansett være marginalt i forhold til det enorme prosjektet karma har blitt. Men det er altså først og fremst fordi det ligger en kjærlighet til grunn her for konseptet og de folkene vi har jobbet og jobber med. Men et arkiv av lyd blir et godt tidsdokument. Mellom syv og ti livestrømminger. Alt dokumenteres og tilgjengeliggjøres så godt det lar seg gjøre, og noen velger å også produsere eget materiale for dette. Men etter april går det altså over til å fokusere på mer intime formater, som podkast og omrokkere så tekstproduksjonen vår tas opp. Ingen skam å snu.


MELK: Karmaklubb* er nomadisk av natur, men internett er en ny arena for dere. Ved å flytte klubbkonseptet og kulturarrangementene fra utelivet og scener til skjermer og publikummets stuer, er det vel både positive og negative sider av denne migrasjonen?

— Nettet er slik jeg ser det primært et redskap og verktøy for formidling. Vi har eksistert på nett, men ikke satset på det segmentet til annet enn invitasjoner og promotere det som skjer. Men det har hele tiden vært et mål å bygge opp en database over aktiviteten vår i form av et nettarkiv med oversikt over arrangementene, tekstene som blir produsert, opptak fra seminarer, fotografier og så videre. Til dette er nettet fantastisk og i særklasse hva angår informasjonsstrøm! På godt å vondt, vel å merke. Men det endrer ikke hva Karmaklubbs kjernepraksis er. Det blir som å sammenlikne det å lese om sex med å ha det … ja, det kan være fint, det, men det mangler jo liksom en del taktilitet. Eller matomtaler, for den saks skyld. 

— Uten å gjenta meg selv for mye, så taper man den kontakten med folk som finner sted når folk befinner seg innenfor samme rom. Ting her som øyekontakt, berøring, alt det som sanses fordi vi tross alt har en kropp. Alt dette er ganske åpenbare elementer når mennesker møtes, men som ofte tas for gitt. Og mye av dette forsvinner, tror jeg, når kroppene holdes adskilt. Og kanskje er det nettopp disse elementene som kan være med å skape  reelle trygge rom for samtale og refleksjon, og ikke minst rom for undring. Dessuten har folk det med å oppføre seg ganske ulikt når de står ansikt til ansikt med den de skal ha en meningsutveksling med, av den enkle grunn at fysisk nærhet som regel gir et fortrinn hva angår grunnleggende medmenneskelighet, empati og så videre. Stort sett.

— Det å holde en høy frekvens og oppsøke ulike steder, er jo nettopp noe av drivkraften i dette her. Å få folk som ikke ville ha dumpet innom et skeivt arrangement plutselig være der. Jeg tror det oppstår uhyre viktige ting i disse møtene som ikke skjer fordi de fleste tross alt henger med sine folk. Ekkokammer er om ikke utelukkende farlige, så i alle fall fordummende. Og det gjelder enhver gruppering. Man har godt av utveksling. Og jeg tror heller ikke på tydelige avgrensninger. Og jeg tror på eksponering. Ikke i den forstand at det er et mål å gjøre verden skeiv ... men den er jo, det. Ofte er det først og fremst spørsmål om tid og situasjon før man er tilbøyelig til det ene og det andre. Det er kanskje en halvflåsete digresjon, men ikke helt. Det har jo faktisk skjedd flere ganger at folk på karma har oppdaget i løpet av kvelden at de var mer åpne enn da de kom inn døren. Og det er jo fint. Nei, poenget mitt er vel at en ‘skeiv approach’ som skaper et mulighetsrom og en plastisitet er vel så viktig som det som måtte angå seksuell orientering og identitet. 


MELK: Vi to har, som redaktører og arrangører, snakket sammen om disse «ekkokammrene», som ikke minst også eksisterer på nett. Vi er veldig enige i at møteplasser ute i den «virkelige verden» er inkluderende på en annen måte enn hva algoritmene på internett tillater. Jeg opplever selv at dette skaper hodebry. 


— Problemet med disse stuene du nevner, hva som eventuelt går tapt … Altså primært tenker jeg at vi vinner på denne limboen som heter 2020. Som vi var inne på, åpner det seg muligheter for fordypning og refleksjon som vi aldri ville hatt ellers. Og så er man nødt til å vurdere, og se om det er greit at noe bare hviler litt. Og det tenker jeg er helt fint. Selv om det også kan være særs krevende å møte sin eksistens så til de grader i døra, mellom veggene. Men det er en verdi i det også, en sjelden mulighet, og så kommer kanskje folk enda litt finere ut på andre siden. Og da har vi mer å dele med hverandre. Et modusskifte. Det mener jeg, på tross av galskapen vi allerede har snakket om, og hvordan man – undertegnede – halvveis panikkbefengt har jobbet seg halvt forderved for å få et virtuelt program opp og gå, for så å bare konkludere med at «nei, det kan vi ikke fortsette med – formen stemmer ikke.» Men da har man lært noe, og står stødigere i seg selv.


— Problemet med stuene er særlig tre ting: 1) Det faktum at stuene er private, dermed uten folk, og gjør at man ikke møter andre 2) Stuen blir slik i seg selv et lukket rom, og per definisjon et ekkokammer 3) Man støter på helt andre utfordringer i forhold til det nomadiske. Matriser og cookies har det med å kjenne deg som bruker godt. Den vet ofte mer om vaner og preferanser enn en selv, men den er også dum i den forstand at den er programmert på et slikt vis at den både er forutinntatt om visse ting, og dermed også diskriminerer. Det skal mer til at du dumper innom Karma* på nett enn om det er fordi du går forbi, hører musikk og får lyst til å ta en øl akkurat der. Eller du ser en søt person du vil prate med. For eksempel. Og enda verre: Det forutsetter at du sitter på rumpa foran maskinen. Siden vi er veldig bastante i dag: «Club culture doesn’t mean anything in isolation.»


MELK: Ja?


— Det er hentet fra et samarbeidsprosjekt med den amerikanske videokunstneren Tony Cokes der han bearbeidet en strofe fra et tidligere videoarbeid (3# (2001, Pop Manifestos series, red.anm.) Det ble gjort i anledningen «Today Is Our Tomorrow» – en internasjonal storsatsing i regi av kuratorplattformen PUBLICS i Helsinki samt en rekke institusjoner lokalt, i Norden og Baltikum. Kort fortalt havnet vi der på grunn av Tony, fordi vi har jobbet sammen om problemstillinger knyttet til klubbkultur, møter, segregering … Nei, det blir nok riktigere å si at  det omhandler mulighetsrom heller enn problemstillinger som sådan. Det handler om potensialet som ligger i musikk og klubbsfærer – det jeg ofte kaller hybride rom – hvor noe av de kulturelle ulikhetene mellom folk liksom oppheves gjennom å forenes om noe felles. Som musikk, kunst, eller mat. Det å være menneske. Og det var dette utgangspunktet – å forsøke å jobbe og tenke på tvers, som var grunnen til at vi havnet der i første omgang. Igjen dette med en skeiv praksis, eller approach. Uansett, i Helsinki ble hele bygget som til vanlig huser blant annet Kaiku, byens kanskje mest berømte techoklubb, og tilhørende deler av den gamle industrikvarteret  omgjort til galleri, forelesningssaler, workshops, performance, filmvisninger, konserter, og ja, klubb. Det hele foregikk tilnærmet kontinuerlig i fire døgn. Karmaklubb* var invitert inn gjennom samarbeidet vi har hatt over lengre tid med Tony, og arrangerte talks, konsert, flere DJ-sett, og et posterprosjekt med det sitatet over, spesialtrykket av vårt faste trykkeri Nilz & Otto Grafisk AS. Også en dunge blå t-skjorter med samme tekst. Men vi så vel ikke akkurat for oss at det sitatet skulle bli så treffende etter bare få måneder.

t.v. Sitat av Tony Cokes, hentet fra Karmaklubb* flyer.
t.h. Foto fra en av mange kvelder på Khartoum Contemporary Art Center (KCAC). Kloa er fast inventar på Karmaklubb*, og er tegnet av Constance Tenvik. Foto: Anne Fredrikke Bjerke (2019).


MELK: Karma* har en lojal og entusiastisk følgerbase. Hva har vært responsen så langt fra publikummere og utøvere på det nye formatet?


— Responsen har uten tvil vært en stor årsak til at strømmingene kom opp så raskt. Ønsket om å gi synlighet til hverandre. Men jeg kommer ikke til å omtale det som et nytt format – det er snarere et nødtiltak, og skal aldri erstatte praksisen i det fysiske offentlige rom. Og ja, man kan jo spore at det er folk der ute, men jeg sitter med en fornemmelse av å snakke ut i et intet … et void. En absurd følelse, i grunnen. Og det er ikke fordi man ikke vet at det eksisterer mottakere og respondenter, men det er noe med å ikke se dem … Om jeg skal være helt ærlig kjennes det instrumentelt og kjølig i forhold. Vanligvis er jeg full av inntrykk,  ofte støl i hele ansiktet etter en klubbkveld av å ha smilt og danset i timevis, vært del av et ‘oss’ i rom. Det er jo ikke sånn nå, selv om det er rørende å oppleve det fellesskapet mellom aktørene vi jobber med. Det er der ennå. Det er dere som mangler. 


MELK: Du nevnte at streamingen av eventene er ikke kun produksjoner som skal vare i et øyeblikk, men del av et nytt Karma*-arkiv. Hvorfor har du valgt denne formen, nå som så mange har valgt en midlertidig løsning?


— En stor del av det som utgjør Karmaklubb* er et tenkende format. Diskusjonene, samtalene, folka vi jobber med over tid og hvor vi følger en forskningsprosess fremfor enkeltstående presentasjoner og så videre. Eksempelvis Eva Rowson, Nina Schjønsby og Tony er blant dem vi har jobbet lenge med, og som fortsatt er en del av en slags kollektiv samtale. Jeg tenker det ligger noe veldig verdifullt og en stor sjenerøsitet i det å gis muligheten til å følge en utvikling over en lengre periode og ta del i den pågående og kollektive samtalen. Og at ting kan få lov til å være i prosess, «uferdig». Vi har satt i gang tekstproduksjon allerede i 2018 om ting som relaterer seg tematikker som har markert seg opp gjennom, og mer kunstneriske tekstlige tilnærminger som på andre måter ytrer noe rundt ting vi er opptatt av, og særlig dette med hybride rom og språk som forener folk; musikk, tekst, mat, dans. Så det har hele tiden vært jobbet med å dokumentere Karmas vei fra begynnelsen av, og en rekke essayer og andre tekster ligger på vent og knyttes opp mot arrangementer som forhåpentligvis blir mulig å gjennomføre til høsten og våren 2021. Tanken er at dette arkivet blir en oversikt over aktivitet som har funnet sted, samarbeidspartnere (kred er veldig viktig!), tekster, lydopptak og så videre. Og så kommer det jo en bok innen et par års tid, hvor tekstene samles. Det handler egentlig om tilgjengeliggjøring og å dele det som har blitt skapt, og noen av de spørsmålene og tankene som har kommet opp underveis.


MELK: Karmaklubb* er også kjent for å ha gode «in depth»-samtaler med kunstnere. Vil dette videreføres i denne perioden, for eksempel gjennom video eller podkast? 


— Det er i alle fall tanken at podkast – i kraft av å være et såkalt intimt og lyttende format – kan egne seg godt til underveissamtaler med de vi jobber med, og etter hvert blir å møte på seminarene våre og andre «thought & pleasure sessions». Det avhenger litt av støtte, for selv om det er mange som gjerne vil bidra, er det et viktig prinsipp å være i stand til å betale folk så godt det lar seg gjøre, selv om vi alle er litt i samme båt om dagen. Men en god del materiale finnes eller er i produksjon, men hvor vi har søkt om ressurser til å kunne tilgjengeliggjøre det. Så du kan si det sånn at nettsiden, arkivet, skal være en database og et sted å hente stoff. Den skal leve i den forstand at den til enhver tid holdes oppdatert, men det er ikke der det skjer. Nettsiden eies og er i ferd med å bygges, og kommer forhåpentligvis opp i løpet av noen få måneder. Men inntil videre vil materiale ligge på SoundCloud og andre samledatabaser. SoundCloud er for øvrig et velegnet format for å lytte og manøvrere musikk, og det kan godt tenkes at også podkastene kommer ut her. Vi eier jo en plattform der en god stund til, og tilgjengelighet gagner jo alle. Det vil uansett foregå en del «parallelldistribusjon» i håp om at det er med på å spre det gode ord.


MELK: Fortell leserne om noen av de virtuelle eventene Karmaklubb* lanserer fremover. 


— Planen for april er så å si klar!Det blir veldig intenst med et maraton av live konserter og DJ-sett av folk  som er del av «familien» allerede, men også noen av dem vi skulle jobbet med nå og utover  høsten og innover i 2021. Fredag 10. spilte Mor Efrony et helt eksklusivt sett med samples av materiale både fra eldre tradisjonell østlig musikk og rå elektronisk musikk med røtter i Statene og minimalistiske lydbilder fra europeisk elektronika – et helt vilt prosjekt som egentlig nærmer seg kultur- og historisk antropologi vel så mye som musikk passende for klubb. Jeg frydet meg til de grader mens tok meg av streamingen. Akkurat dette settet blir dog ikke tilgjengeliggjort fordi det hun fremfører er under arbeid. Det vil derimot produseres musikk i forbindelse med dette som publiseres på et senere tidspunkt. 


— SYNK og Espen Iden gikk av stabelen i løpet av siste uke, og to fantastiske house- discosett på hver bortimot to timer ligger på SoundCloud allerede. Espen kjørte utelukkende vinyl og spilte dobbelt så lenge som planlagt, så det er en riktig gavepakke. Deilig for sommeren! Anbefales sterkt. Og rett over helga er det DJ Don’t aka Geir Haraldseth, han fra Nasjonalmuseet, som spinner utelukkende vinyl kvelden 15. april. Det blir eklektisk og garantert stas. Så er det Dahir Doni som kjører mer i retning av Afro-Tech lørdag 18. april, straks etterfulgt av den italiensk-norske duoen Carlo & Selma, som kjører et DJ-sett direkte fra København. Dem har jeg gledet meg til i måneder fordi de egentlig var booket til sommeren og høsten. De spiller ganske sjangeroverskridende klubbmusikk, men med masse sjel og moro. Vital klubbmusikk, vil jeg påstå. Det er ganske deilig å kunne smile av lyd.

 

— Så, ute i siste uke av måneden blir det i alle fall et nydelig impro-elektronisk livesett med visuals og dans av italienske ISMA. Og så blir det jammen musikalsk technofest i regi av Bendik Baksaas, over en god time eller to, jeg gleder meg vilt. Bendik er nesten som en guru å regne – mine ord – i en ung kropp. Som alt annet, kan techno være så mangt, av ymse sort og kvalitet, men i dette tilfellet viser jeg til det sjiktet av elektronisk-teknologisk musikk som man også kan lytte til, og hvor komposisjonene er så spissfindig bygget at det snarere følger tradisjoner innen avantgardiske musikkformer og lydkunst heller enn det man ville hørt på et nokså gjennomsnittlig rave. Det sagt, så er det jævlig melodiøst og deilig. Dette er i det hele tatt ganske spesielle ting – av vidt forskjellige folk, men grisegod musikk henta fra hele verden. Mangfold i praksis.

Her finner du Karmaklubb* på nett: 
https://soundcloud.com/user-821179995
Karmaklubb* er et sted for fine møter og samtaler, helst i kombinasjon med skikkelig bra klubbmusikk, kunst og deilige smaksopplevelser. En feiring av gode ting. Karmaklubb* har en åpen, skeiv og inkluderende profil. Programmet er nomadisk og består av et bredt spekter av arrangementer, herunder klubbkvelder med norske og internasjonale DJ-er, debatter, kunstnerpresentasjoner, performance, filmvisninger, kuratorisk virksomhet, tekstproduksjon, naturvinsmakinger og ulike gastronomiske samarbeid. Og det er blitt et øl. I løpet av de siste to årene har Karmaklubb* holdt et svært høyt aktivitetsnivå med om lag førti arrangementer, herunder samarbeid med Kunstnernes Hus, Office for Contemporary Art Norway (OCA), Munchmuseet, osloBIENNALEN, Oslo/Fusion International Film Festival, Dansens Hus, PUBLICS (Finland), Ingensteds, Kulturhuset, PRAKSIS, Oslo Pride, Khartoum Contemporary Art Center (KCAC) og en rekke andre institusjoner, klubber og aktører. Blant de pågående hovedsatsingene til Karmaklubb* er det diskursive programmet bestående av «Talks & screenings (on various forms of queerness)»en internasjonal presentasjons- og samtaleserie og «Thought & pleasure sessions». Siden høsten 2018 har en lang rekke kunstnere, kuratorer, musikere, forskere og andre fått plass, som Antonio Cataldo (IT/NO), Chris Kraus (US), Constance Tenvik, Djibril Sall (SN/US), Eva Rowson (UK), Michelangelo Miccolis (MX/IT), Resis’Dance (UK), Sonia Fernández Pan (ES), Tominga Hope O’Donnell, Tony Cokes (US), Tyler Matthew Oyer (US) og Wencke Mühleisen (NO/AT).Som en forlengelse av det diskursive programmet jobber Karmaklubb* også med en antologi om hybride rom, tverrkulturell tenkning og flytende kjønn – en plattform for en åpen feministisk og queer diskurs – som utgis av Karmaklubb* og IGWTLI publishing, angivelig i løpet av 2021–2022. Grunnet C-19 er ytterligere rundt 20 arrangementer satt på hold i løpet av 2020 – et år som skulle romme det mest omfattende programmet til nå.