Banning, eksplisitte skildringer av homoseksualitet, rusbruk- og misbruk, prostitusjon, anarkistisk poesi, fristilt klassiske rammeverk, røykfylte barer der raseskiller forsvinner i mørket og en klar blåtone som brekker mot trommesettet idet beat-generasjonen beveger seg videre i det uendelige. The beat goes on, sies det. Allen Ginsberg, William Burroughs og Jack Kerouac er blant de som brøt med sosiale - så vel som litterære normer, men de er på ingen måte alene i være rebeller - så hva gjør de litterære verkene til beatene både overskridende og tidløse?


Femtitallets USA er kjent for oss i dag som noe nesten faretruende konservativt og heteronormativt. Forventninger snøret seg om halsen som en stram slipsknute eller rundt livet som et nystrøket kjøkkenforkle. Amerika var verdens sterkeste militære makt, økonomien booming og kunsumersamfunnet vokste med en generasjon som hadde større kjøpekraft enn noen generasjon tidligere. Unge mennesker tok utdannelse som aldri før, grunnet bedre tilgang og lave studieavgifter. Samtidig var det en tid med store konflikter; borgerrettighetsbevegelsen og kampen mot kommunismen, både hjemme og i utlandet, skapte splittelser i det amerikanske samfunnet.  Studenter over hele landet begynte å stille spørsmålstegn ved levesett basert på materialistiske og kapitalistiske idealer. Det billedskjønne A4-livet var i dissonans med hva en gryende ungdomsgenerasjon følte om verden. Kort sagt kulminerte dette i det neste tiårets ungdomsopprør. I denne overgangen, i krysningspunktet hvor foreldre og barns verdensbilder kolliderer, finner vi beat-generasjonen. 


Beaten forsøkte å besvare spørsmålene som kapitalismen produserte ved å bryte med disse idealene og gjøre opprør mot styresmaktene og de økonomiske tannhjulene som holdt maskineriet igang. Beatene skrev vilt, frenetisk, uhemmet og levende på en måte som brøt med alt de hadde lært på universitetet. Verker som Burroughs Naked Lunch grenset til det pornografiske - og ble forsøkt sensurert og avvist som ren provokasjon fremfor kunst. Det samme gjaldt Ginsbergs «Howl» fra 1956, som markerer et slags skifte i beat-litteratur så vel som amerikansk litteratur forøvrig. Et messende dikt, myntet på fremførelse, var en nyvinning av en muntlig tradisjon som for lengst var forsvunnet fra litteraturen. Innholdet skapte kontroverser der det belyste de mørkeste bakgatene i storbyene med beskrivelser av dagdrivere, doplangere, heroinister, prostituerte og svindlere, for ikke å glemme homser - og det kroppslige opprøret i en nedbrytningsprosess av det fysiske selvet som unge påførte seg selv, men også det som ble påført dem utenfra gjennom fengsling og institusjonalisering. Med andre ord skrev de om, identifiserte seg med og beskrev det som kan betegnes som samfunnets menneskelige søppel. Da rettssaken mot Howl ble vunnet var det en form for forsikring om at poesien stod fritt til å omtale alt dette og mer. Både innholdet og språket, fylt med slang og banneord, skulle få trykkes og publiseres slik det stod - et ekko av Walt Whitmans møte med sensur fra det foregående århundre.



Middelklasse og utdannelse - fra midten til utsiden

Flertallet av beatfigurene vi kjenner til i dag var unge, hvite menn, med middelklassebakgrunn og universitetsutdannelse. Så selv om beatkulturen noen ganger omtales som anti-akademisk er dette altså et innenfra-perspektiv der poeter som Ginsberg kritiserte formelle litterære idealer imens han studerte på Colombia University, der Kerouac også studerte med et fotball-stipend og er der de begge møtte Burroughs. William Burroughs var født inn i en rik familie fra St. Louis, Missouri, og hadde økonomiske ressurser til å opprettholde et narkotikaforbruk som gav ham et bredt sosialt nettverk, både blant den kulturelle eliten og innad i kriminelle miljøer. Dette gjorde at han kunne bevege seg imellom verdener og introdusere disse for hverandre. Kulturelle krysningspunkter er helt sentrale når vi tar for oss beatkulturen, da beatene også gjerne oppsøkte jazz-klubber som i hovedsak ble frekventert av afro-amerikanere og skeive - arenaer i New York og San Francisco som i dag er symboler på kampen for seksuell frigjøring. På mange måter var en del av opprøret til beatene å gi slipp på noen av godene som deres bakgrunn gav dem, å falle ut av den gode anseelse og favør, eller i det minste et ønske om å gjøre dette, i bytte mot det de mente var frihet - å leve på utsiden av samfunnet.


Den mannlige beaten døde, den kvinnelige levde videre


Beatene var opptatt av å undergrave autoriteter, men de fikk ironisk nok også autoritet «as the power to influence or command thought, opinion or behaviour» (Authority and Transgression in Literature and Film). Fordi Ginsberg, Burroughs og Kerouac fikk autoritet ved å utnevnes av pressen til offentlige figurer og ledere for en bevegelse - tok de på mange måter ikke lenger del i beat-kulturen de selv hadde skapt; i kjellere, selvutnevnte eksil i Tangier eller Paris, og på undergrunnsbanen mellom Battery og hellige Bronx. Kerouac uttalte seg gjentatte ganger om hvordan hans egen status som ufrivillig leder for en bevegelse betydde at beaten på et vis allerede var, iallfall for hans egen del, lagt død. 


For kvinnene derimot er beat-historien en annen, der deres bidrag har gått tildels ubemerket hen. Kanskje fordi beat-bevegelsen i seg selv var opptatt av å løsrive seg fra samfunnet ved å ikke delta, og feminismen som fulgte i de neste tiårene fokuserte på hvordan kvinner var- og er sentrale og aktive deltakere i samfunnet. De kvinnelige beatpoetene drakk, pulte, reiste pengelens rundt i verden, hadde seksuelle og romantiske forhold på kryss og tvers av kjønn og etnisitet, og deres liv kan dermed sees på som langt mer overskridende enn de mannlige beatpoetene som gjorde det samme, fordi forventningene var høyere og konsekvensene ofte mer brutale for kvinner som valgte denne levemåten. Der menn kunne bli utstøtt av familie og samfunnet eller fengslet over kortere perioder, ble mange kvinner låst inne på sinnsykehus på livstid, og behandlet med elektrosjokk terapi. På 40- og 50-tallet tilhørte kvinner først og fremst sine foreldre, og deretter sine respektive ektemenn. Frihet til selvbestemmelse og egenrådighet var ikke realistisk å forvente. Altså er deres uteblivelse fra beat-kanon potensielt på flere vis en refleksjon av tidens harde realiteter og sexisme, fremfor dagens sexisme, fordi kvinnene ikke produserte like mye, ikke fikk tilgang til de samme arenaene og ble sjelden publisert. 


Ofte skildres kvinner i kulturhistorie som kilder til inspirasjon for mannlige kunstnere innenfor bevegelser der kvinnelige aktører er utelatt i den senere historieskrivningen. Det vil i beatlitteraturen potensielt være å gi kvinner en rolle de ikke innehadde, da de fleste mannlige poetene enten var homofile eller satte homososiale relasjoner over andre forhold. Det var en mannlig estetikk, mennene var hverandres muser og redaktører. On the Road er inspirert av Jack Kerouacs reise med- og nære relasjon til Neal Cassady. Ginsberg hentet i stor grad inspirasjon fra mannlige (og høyst maskuline) venner og elskere - selv om han også skrev flere dikt om sin mor. Burroughs begynte praktisk talt ikke sin skrivende karriere på alvor før han skjøt sin kone, og samarbeidet mye med mannlige skikkelser i omgangskretsen sin, både det man kan kalle mentorer, kolleger og elskere. Carolyn Cassady, Neals andre kone, var derimot en kilde til inspirasjon og utvikling for Ginsberg og Kerouac. Carolyn og Jack hadde et åtte år langt forhold imens hun og Neal var gift. Et av deres barn fikk navn etter Jack, og de tre hadde et nært forhold der utenfor-ekteskapelige forhold var akseptert og potensielt oppfordret til. 


Et eksempel på en kvinnelig beatpoet er Elise Cowen, det heterofile alibiet til Ginsberg i en kortere periode, som også transkriberte verket hans Kaddish. Forfatteren Joyce Johnson, som datet Kerouac, og senere underviste i litteratur ved flere universiteter, skrev følgende om Elise:
“I’ve often thought Elise was born too soon.  In a time with more tolerance for nonconformist behavior in women she might even have survived.  Elise could never conceal what she was.  She could never put on a mask as I did and pass in and out of the straight world.”
Cowen flyttet sammen med en kvinnelig kjæreste, Sheila, etter bruddet med Ginsberg. Hun frekventerte lesbiske barer frem til hun tok sitt eget liv i en alder av 27. Etter hennes død ble mange av diktene hennes tilintetgjort av gjenlevende familie, som beskrev tekstene hennes som «skitne». Disse diktene tok for seg mange av de samme temaene som de mannlige poetene la vekt på; spiritualitet, homoseksualitet, rusmidler og galskap. Men som kvinne å ta for seg disse temaene, og attpåtil en skeiv kvinne, var hun for overskridende - selv for beat-bevegelsen. Diktene hennes ble publisert først i 2014, i samlingen Elise Cowen: Poems and Fragments - og fikk en varm mottakelse fra anmeldere. Allikevel kan ikke kvinner sies å ha fått plass i beatkanon, og det er lite trolig at de vil få dette gjennom tilbakeblikk.


Homo-seksualitet og -sosialitet


Beatene var i stor grad skeive, de identifiserte seg ikke nødvendigvis som homofile eller bifile, men deres valg av seksuelle partnere var ofte enten overveldende eller sporadisk likekjønnede. De var enten åpne om sin skeive legning eller tydelig eksponert for likekjønnede seksuelle og romantiske relasjoner, noe som også kommer frem i bøkene de skrev basert på egne opplevelser. Ginsberg kan sies å være en av de som åpnet for skeiv litteratur, da mye av den skeive litteraturen som ble skrevet før dette hintet til homoseksualitet, der Ginsberg er direkte i sine skildringer. De brutale ordelagene unngikk å rosemale homoseksualitet, og holdt heller ikke sex atskilt fra religiøs symbolikk eller urban styggedom. 


Kerouac hadde få kjente romantiske homofile relasjoner, men noe informasjon kan hentes ut fra brev han skrev til bl.a. Ginsberg, der det kommer frem at Kerouac var ambivalent med hensyn til sin seksuelle legning. Han hadde et særskilt sterkt homososialt forhold til den biseksuelle Neal Cassady - som er beskrevet i flere av bøkene som nå er beregnet som beat-kanon, inkludert «On the Road» der karakteren Dean Moriarty er basert på Cassady, og Tom Wolfes «The Electric Kool-Aid Acid Test» der Cassady figurerer som sjåføren i første halvdel av boka, samt flere av Ginsbergs dikt, da Ginsberg var ulykkelig forelsket i Cassady i mange år. Cassadys andre kone, Carolyn, fant visstnok ektemannen til sengs med Ginsberg ved to anledninger.    


Burroughs skildret både homoseksuelle handlinger og pedofili på lik linje med narkotika-avhengighet i sin litteratur, samtidig som han nektet å vedkjenne seg en homoseksuell identitet - selv imens han reiste Europa rundt på leting etter unge gutter. Burroughs andre roman «Queer» tar for seg tiden hans i New Mexico der han avventet rettsak i forbindelse med den kjente og myteomspunnede hendelsen der han skjøt sin kone. Handlingen i boka fokuserer på Lee, Burroughs selvbiografiske surrogat-karakter, som vandrer gatelangs på leting etter unge gutter å ha sex med og intern dialog rundt egen identitet som homoseksuell. 

fra Queer, skrevet på starten av 1950-tallet, men først publisert i 1985 grunnet en lengre pågående rettsak om sensur i USA, som hindret utgivelse. 




Tabu, sårt og personlig



Overskridende, tabubelagt skjønnlitteratur retter gjerne fokus mot karakterer som føler seg presset av normer og samfunnets forventninger, og bryter med disse på uventede måter. Fordi disse karakterene gjerne bryter med samfunnets mest grunnleggende normer kan protagonisten gjerne virke sinnsforvirret, nihilistisk eller upålitelig, altså at vi som lesere mener det er grunn til å tro at karakteren lyver til oss eller andre karakterer, og noen ganger også til seg selv. Karakterene kan late til å ha mistet bakkekontakten fordi deres syn på verden og oppførsel er fremmed for oss. Overskridende litteratur opererer gjerne med antakelsen om at sannhet og kunnskap eksisterer på kanten av stupet, i utkanten og ekstremene av den menneskelige opplevelse - dermed blir kroppen åsted og redskap for å oppnå innsikt. Flere sjangere inngår i disse formene for litteratur der strikken tøyes til bristepunktet. Forbudte opplevelser som sjokkerer leseren, men som utøves ikke rent for provokasjonens skyld. Forfatter og karakter benytter seg av slike grep med en hensikt, som gjerne omhandler en søken etter identitet og mening med livet - slik det ofte er med skjønnlitteraturen forøvrig. Altså er mye overskridende litteratur alt annet enn ny, men heller en annen måte å takle klassiske tema og spørsmål. Sult, av Hamsun, var overskridende da den ble utgitt og er nå en klassiker. Beatlitteraturens kanon vektlegger alt dette, samtidig som det finnes et fellestrekk ved at mange av tekstene er personlige, intime, tidvis selvbiografiske og gjerne skrevet for et tiltenkt publikum - ofte forfatternes egen omgangskrets. Howl er et godt eksempel på dette, og ble fremført av Ginsberg på the Six Gallery i San Francisco 7. oktober, 1955 for et publikum som var godt kjent med både poeten og andre tekster han hadde skrevet tidligere. Diktet inneholder informasjon som ville vært tilgjengelig for publikummet der, men ikke for mennesker på andre siden av landet, eller så nært og fjernt som i nabobyen. 


Fordi beatlitteraturen er skrevet av en stor andel skeive og anti-konforme forfattere kommer skeiv kulturhistorie frem gjennom lesning av den, som nevnt er det skeive mer tilgjengelig her enn i mye av tidligere publisert litteratur, der det skeive kunne gjemmes bort for å passere sensur og leses av heterofile uten at seksualiteten til karakterene nødvendigvis ble avslørt. Men fordi beatpoetene ønsket å stå på utsiden av samfunnet, og i stor grad oppnådde dette, ble det personlige et slags frigjøringsprosjekt. Homoseksualitet, rus og eksperimentering kan på et vis sies å være både en del av beatenes skjebne, så vel som metode, for å oppnå den utenforskapen de mente var ønskelig og nødvendig for å skape en litterær, individuell og samfunnsmessig revolusjon. De levde for, skrev om og identifiserte seg med de sidene av samfunnet som ble regnet som søppel. Alt det verste man kunne si om beatene hadde de allerede skrevet om seg selv.

Illustrert av Shannon Hedges