For fire år siden ble jeg tatt opp i et heksekollektiv. Det var et uhell. Jeg hadde akkurat fullført universitetet og flytta til ny by. Jeg lette etter ett nytt fellesskap, og en av de tidligere foreleserne mine inviterte meg på samling med noe hun kalte W. I. T. C. H. Women’s International Terrorist Conspiracy from Hell. En referanse til aktivister på sekstitallet som pleide å kle seg i spisse hatter og farte rundt på sopelimer, visstnok. Jeg tenkte det var ment som en spøk. Women’s International Terrorist Conspiracy from Hell er ikke akkurat et produktivt navn på en politisk gruppering. W. I. T. C. H. kunne ikke være en terroristkonspirasjon. Foreleseren min var selvfølgelig ikke heks. Sinne og skremselstaktikker er ikke nyttige for kvinner og minoriteter. Da er vi bare hysteriske, eller aggressive.


Men, allikevel, da jeg åpna døra til bydelshuset for første gang den høsten, var heksene allerede i gang med guida meditasjon. Foreleseren min gikk med store bredbremma hatter, og selv om gruppa var åpen for alle kjønn og seksualiteter, besto samlingen for det meste av skeive kvinner og ikke-binære folk. Vi møttes hver fullmåne. Jeg ble opplært i urtelære. Vi idémyldret om hvilke konservative politikere vi skulle forhekse først. Det var en helt ekte internasjonal terroristkonspirasjon fra helvete. Kanskje begynte hekseriet som en metafor, men personene som hadde samla seg i bydelshuset den gangen, hadde gitt opp det praktiske og det stuereine. For dem handla det bare om å uttrykke sinne, ta hevn. Det handla ikke om å være rimelig. Det handla ikke om å skrive slik at folk forsto. Det handla ikke om å få folk med seg.  


Heksekunst snubla jeg altså over ved et uhell, slik jeg også snubla over Cheryl Clarke med et uhell. Hun var bare alltid der. Overalt hvor jeg fant litteratur som uttrykte noe jeg selv ikke helt hadde satt ord på ennå, om rasisme, om skeivhet, om sinne, var også Cheryl Clarke der. Jeg fant henne først i en utgave av Audre Lordes Sister Outsider. Senere i den essensielle samlingen This Bridge Called my Back. En antologi av melaninrike skeive kvinner som virkelig sparka i gang svart feminisme i USA, i 1981. Hos Clarke fant jeg den samme sta uviljen mot å være ordentlig som i terroristkonspirasjonene. Clarke forsøkte ikke å bli forstått, hun var ikke praktisk og oppførte seg ikke fint. Hun ga faen.


Clarke ble født i 1947 og vokste opp i borgerrettsbevegelsen. Hun gikk i Washingtonmarsjen som sekstenåring, og i samtale med Professor Claire Potter i 2015, fortalte hun smilende om hvordan hun en gang så Martin Luther King Jr. Bare på avstand, altså. Hun turte ikke hilse. Hun var ung da, hadde ikke blitt seg selv helt enda. Det tok litt tid. Den første diktsamlingen hennes kom da hun var trettifire, da selvpublisert. Forlagene var hvite, streite og ikke interessert i Clarke. Men ting hadde begynt å forandre seg i forlagsbransjen. Året før, i 1980, ble Kitchen Table: Women of Color Press grunnlagt. Et indie-forlag som ble startet etter at poeten Audre Lorde uttrykte frustrasjon over hvor marginaliserte svarte og skeive stemmer var i forlagene i USA. Hvor vanskelig de etablerte forlagene hadde for å forstå minoritetskunst. Og i 1981 oppdaget de Clarkes selvpubliserte diktsamling. Cheryl Clarkes Living As  Lesbian kom fem år seinere, utgitt på Firebrand Press, et annet lite indie-forlag, også dette grunnlagt av lesbiske og feministiske aktivister. Vi er midt i det som senere ble kalt Women in Print Movement. Svarte kvinnelige poeter hadde begynt å ta saken i egne hender, grunnla sine egne forlag, og, som Clarke, dedikerte de livene sine til lesbisk aktivisme, til indie-forlag, undergrunnspoesi og politisk teori. Audre Lorde, kanskje den mest berømte av de svarte, lesbiske poetene fra dette miljøet, utga sine mest leste verk, Zami: A New Spelling of My Name og Sister Outsider. Svarte, skeive kvinner, støttet hverandre og fant endelig forlag som var villige til å bygge opp under dem. Og på disse nye småforlagene samla melaninrike kvinner, skeive, filosofer, poeter og aktivister, og la grunnlaget for en ny antirasistisk og skeiv feminisme. Clarke, som mange andre, skulle komme til å bruke hele karrieren sin på å definere, og redefinere kategorien lesbisk. Hun underviste svart og skeiv litteratur ved Rutgers Universitet i New Jersey i førti år. Hun kritiserte homobevegelsen for å være konservativ. Hun skrev om homofobi i svarte sirkler. Hun skriver om lesbisk som noe mer enn bare seksualitet, som motstand og politikk. Og hun skriver ennå. Skriver om. Skriver på ny. Clarkes prosess er prega av dikt snudd på hodet, transformert, redigert, essay satt i ny kontekst. Rotete urimelighet, stahet og sinne, men samtidig alltid med vilje til å vri og se på ny. 

Det begynte kanskje med Living As a Lesbian. For Living as a Lesbian er en bok som skriker, og raseri kan bare få to utfall. Det kan skape fellesskap. Et leserfellesskap, et heksekollektiv eller et forlag. Et sint dikt kan transformere en leser fra et du til et jeg. Men bare hvis man føler det samme. For sinne kan også stenge ute. Kløfta mellom leser og dikter blir plutselig uendelig.


Det er derfor Clarke, Lorde og alle de andre svarte feministene, alltid må ses i sammenheng med indieforlagene de drev. Uten dem hadde de ikke kunnet være sinte. De hadde ikke klart å skape et fellesskap på sine egne premisser. Det er det man får tid til hvis man slipper å forklare, og bare ber andre dra til helvete. Det er noe deilig barnslig med den tanken, på samme måte som det er noe deilig urimelig med å starte en aktivistgruppe og kalle den Kvinners Internasjonale Terroristkonspirasjon fra Helvete.


Kanskje har heksa alltid vært symbolet på den uviljen. Hun dukker iallfall ikke bare opp på bydelshus, men i Clarkes poesi. Allerede i det andre diktet i Living as a Lesbian, ‘wearing my cap backwards, fins heksepoetene. 

poets are among the first 
witches 
so suffer none to live
or suffer none to be heard
and watch them burn before your eyes
less they recant and speak their verse in latin.

Alt språk som utløser en reaksjon er magi. Så når Clarke skriver og jeg reagerer, er det også magi. Hekser er poeter med capsen snudd bak fram. Eller var det andre veien? Capsen er Clarkes spisse heksehatt - for var ikke heksene alltid fordreid femininitet, kjønnskeive uttrykk, homser kanskje? Clarkes butch-heks med bak-fram-caps, må oversette seg selv til latin, men «I speaks pig latin» svarer Clarke i samme dikt, hun snakker røverspråk, griselatin, det er litt det samme men ikke helt, slik capsen bak fram er litt-det-samme, men ikke helt. Flertallet, «I speaks», er kanskje slang, men slangen forsvinner og s står igjen. I, blir også she, heksen dyttes utenfor seg selv, vrir og vender på seg slik hekser har kraft til å transformere virkeligheten. Hun spiser griseføtter, sier hun senere, ‘a shonuff sign of Satan.’


Clarkes setninger transformerer seg selv. Hun fortsetter – ‘an atavistic witch i am’ – an blir til am, vist til witch, lydene blir til sitt speilbilde, forvridd. Lik Clarkes jeg snur capsen bak fram, og snakker griselatin, ikke latin. 


I det neste diktet er magien mørkere. ‘A twisted crusifixion – not / hollywood / nor halloween but some very for-real devils’. Krusifikset er hellig, blir gitt betydning, også vris det tomt, blir hollywood, for så å fylles opp på ny, denne gangen av Ku Klux Klan. Slik ironi blir ordentlig før du vet ordet av det. 


From cotton to khaki.
The stultifying odor of the concrete
replaces the
intractable soil of plantations.


Ordspillene styrer, ikke narrativet, ikke betydningene. Slik abrakadabra er først og fremst lyd, ikke betydning. Ordlyden har makt til å transformere virkeligheten, heller enn at virkeligheten forandrer ordlyden. Det er magi.


Denne viljen til transformering gjennom urimelighet, skinner gjennom i Clarkes essay fra samme tid. I «Lesbianism: An Act of Resistance», hennes mest berømte essay (og tro mot Clarkes stil, skrevet på ny, om igjen og om igjen siden den først ble utgitt i 1981), er heksa lesbisk. ‘Lesbian-feminism has the potential for reversing and transforming a major component in the system of women’s opression,’ hevder Clarke. Og senere, i 2005, da kampen for likekjønna ekteskap for alvor kom i gang i USA, var standpunktet hennes det samme:  

I am calling upon bulldaggers, dykes, faggots, feminist femmes, fierce sissies, and other outrageous progressive queers to have a major multicultural sexual liberation confabulation to take our movement back from liberals. Because marriage equality with its rhetoric of sameness is not why we came out of the closet in 1969 or before. We came out to dismantle marriage as an institution.


Clarke driter i likhet, for likhet betyr ikke rettferdighet, bare assimilering. Clarke står i motsetning, alltid, og nekter å delta i en homobevegelse som for det meste jobber for at homser skal bli stuereine. 


Living as a Lesbian er skrevet av en poet med overveldende energi. Clarke forelsker seg i ord, lyd og følelser, mest av alt. Både før og etter Living as a Lesbian, er Clarke mer opptatt av narrativ. Hun skriver lengre dikt, små skeive historier med enkle rim. Ofte likner de nesten på barneregler. I ‘Of Althea and Flaxie’ fra debuten hennes, forteller om to kvinners kjærlighetsforhold, så vanlig at det nesten er kjedelig. ‘In 1943 Althea was a welder / very dark / very butch / and very proud’.  Living as a Lesbian er ikke enkel, ikke på den måten, har ingen struktur eller framdrift. Den er Clarkes egen krønike, hennes eget liv, aktivisme og kjærlighet. Den er en hyllest til den svarte butch-heksa, urimeligheten, og språket.

Illustrert av Ada Wikdahl