I 2014 leverte jeg masteroppgave i kunsthistorie om den amerikanske modernisten Charles Demuth (1883-1935). Maleriene jeg fokuserte på viste scener fra New York i de første tre tiår av 1900-tallet. Der malte Demuth scener fra den skeive subkulturen: fra klubber, badehus og cruisingområder.
Jeg hadde som målsetning å se på Demuth og kunsten hans med fokus på populærkulturens forståelse av kjønn og seksualitet, i motsetning til medisinens og rettssystemets definisjoner. Den største forskjellen mellom disse ulike diskursene handler om den homoseksuelles selvforståelse, deres mulighet for å leve lykkelige liv og deres evne til å elske. Tidligere analyser av Demuth og hans samlede verker hviler tungt på antakelser om at de homoseksuelle selv delte medisinens demoniserende tolkninger av dem. Slike påstander, at Demuth var ensom, isolert og ute av stand til å tro på kjærlighet, har fått stor påvirkning på senere tolkninger av hans kunst.
 

Påstandene om Demuths kjærlighetsløse og ensomme tilværelse baserer seg på en manglende forståelse og kunnskap om den homoseksuelle kulturen i New York på begynnelsen av 1900-tallet. Det har lenge vært en antakelse at homoseksualitet da var en skjult kultur, og at det ikke var noen kultur å snakke om før Stonewall-opprøret i 1969, noe blant annet historiker George Chauncey har satt sterkt i tvil. Michel Foucault daterte skapelsen av den homoseksuelle til 1869, en veldig presis datering som har skapt forvirring, da mange tror at det ikke var noen historie før legene begynte å diagnostisere og dokumentere mennesker som elsker (med) de av samme kjønn. Det er verdt å merke seg at Foucault sin datering viser til homoseksuell identitetsforståelse og ikke seksuelle handlinger mellom mennesker av samme kjønn, det siste har nemlig eksistert til alle tider. Det kan fort bli problematisk å fokusere på medisinske definisjoner, for den homoseksuelle får ikke anledning til å fortelle sin egen historie, i stedet blir historien fortalt av institusjoner som foraktet dem. I forbindelse med Demuth betydde det at mange tolket det slik at også han må ha foraktet seg selv.

Det kan være enkelt å dra den slutningen at siden homoseksuelle handlinger var kriminalisert og ofte hemmeligholdt, var dermed homoseksuell kjærlighet uoppnåelig og umulig å få levd ut. Problemet med dette er at definisjonen på kjærlighet blir liggende hos den heteroseksuelle majoriteten, og ekte kjærlighet blir forstått som ekteskapelig monogami. Andre forståelser eller opplevelser av kjærlighet vil ut fra en slik definisjon fremstå som mindreverdig. Men kjærlighet har ikke alltid vært den viktigste motivasjonen for heteroseksuelt ekteskap. Nødvendighet, trygghet og konvensjon, var gjerne viktigere grunner, spesielt for kvinner. Kjærlighetsekteskapet er relativt nytt som ideal i den vestlige verden. I essayet «The Traffic in Women: Notes on the “Political Economy” of Sex» beskriver kulturantropolog Gayle Rubin det heteroseksuelle ekteskapet som en handel mellom to menn der kvinnen er handelsvaren som blir byttet fra en mann (far) til en annen (ektemann) for å styrke mannlige bånd- både sosialt, politisk og økonomisk. Dette er inspirert av antropologen Claude Levi Strauss sine observasjoner om ekteskapet i The Elementary Structures of Kinship (1969). Det heteroseksuelle ekteskapet blir altså homososialt: en allianse mellom to menn, ikke mellom en mann og en kvinne. Mange har påpekt at heteroseksualitet som ideal/sosial tvang har vært en måte å kontrollere kvinner på. Man måtte passe på at kvinner ikke kunne klare seg uten menn, få seksuell nytelse uten menn eller være selvstendige på noen som helst måte. I en slik tolkning blir heteroseksualitet og kvinners monogami viktig for å bevare menns politiske og sosiale interesser, men det har altså lite å gjøre med den moderne forståelsen av kjærlighet.

Majoritetens monopol på språket

Et problem som møtte homoseksuelle var at det (oftest) ikke fantes et eget språk som sto på utsiden av språket som undertrykket dem. De homoseksuelle infiltrerte gjerne språket, men likevel var det vanskelig å bryte helt ut av de rammene som holdt dem fast. Denne problemstillingen møtte også Oscar Wilde i rettssalen. Der kunne han ikke bruke språket som var tilgjengelig når det kom til homoseksualitet fordi det hadde fordømt han. Litteraturteoretiker og filosof Gayatri Spivak snakker om samme fenomen i artikkelen «Can the subaltern speak?» fra 1988 og kunsthistoriker Linda Nochlin har en lignende problemstilling i det kjente essayet «Why have there been no great women artists?» fra 1971. Spivak og Nochlin sitt fokus er ikke på homoseksuelle, men på andre tilsidesatte grupper, grupper som har blitt utsatt for en usynliggjøring i historien. Resultatet er likevel det samme. De marginaliserte har et problem i det at de er fanget av et språk og en retorikk som holder dem nede, og dette språket er designet nettopp for å bevare statusen til noen på bekostning av andre. Det er vanskelig å finne legitimitet, i dette tilfellet kjærlighet, når man benytter seg av undertrykkerens språkverktøy. For å si det med poeten Audre Lordes ord: «The master's tools will never dismantle the master's house».

Xavier Mayne, publiserte i 1908 den første grundige engelske studien av homoseksualitet: The Intersexes: A history of similisexualism as a problem in social life. Mayne var tidlig ute med å peke på de heteroseksuelles monopol på språket og spesielt på ordet kjærlighet. Ifølge Mayne bruker vi språket på en slik måte at kjærlighet blitt låst inn i en heteroseksuell kontekst, og dermed er det ikke så rart at det blir sett på som utilgjengelig for de homoseksuelle. For Mayne var ikke den homoseksuelle tilværelse noe hinder for kjærligheten. Han gjør kjærlighet tilgjengelig for alle og skriver at «(if) (...) we even vaguely want to possess, and even vaguely feel that we would be willing to surrender ourselves... then no matter how impossible, how terrifying, how bewildering such an impulse be to us, we love (…).» Mayne sin roman Imre: A Memorandum fra 1906 regnes for å være en av de første, om ikke den første, amerikanske «homo-romanen» med en lykkelig slutt. Også forfatterene Henry Blake Fuller og Honore de Balzac (som Demuth valgte å lage en illustrasjon til) avviser at tragedie utelukker kjærlighet, eller at tragedie og ensomhet i det hele tatt er en nødvendig del av den homoseksuelles liv. Hos Balzac kan man se homoseksuelle som ikke ble skrevet på medisinen eller psykiatriens premisser. Den britiske historikeren Graham Robb skriver om Balzac sine menn at «(t)hey fall in love like other people, but with a heroic intensity that reflects the forbidden nature of their passion.»

Formering og forlysting

De britiske poetene Edward Carpenter og J.A. Symonds tok begge opp misforståelsen om at homoseksuelle kun styres av seksuelt begjær og at de ikke føler kjærlighet slik «vanlige» mennesker gjør. Carpenter sin taktikk var ikke den samme som man har valgt i nyere tid, det er ikke en normalisering og en likestilling, men et forsøk på å heve den homoseksuelle over «vanlige» mennesker. Historiker Byrne Fone skriver om dette i boken A Road to Stonewall (1995) at: 

(n)ot only does he move homosexuals out of the shadows of monstrosity and away from the presumed weakness of effeminacy, but he carries them into the realm of a supermale, whose affections, talents, abilities and intuitions are more refined, more profound, and more complex than those of “normal” men and women.

Carpenter mente at grunnen til at homoseksuelles liv ble sett på som kjærlighetsløs var troen på at reproduksjon skulle være den eneste funksjonen med kjærlighet. Enhver romantisk relasjon som ikke er opptatt av forplantning, vil derfor nødvendigvis bli sett på som tvilsom.

Å elske seg selv

Det er ikke bare kjærlighet til andre, men kjærlighet til seg selv, som var vanskelig for mange å gå med på når det kom til Demuth, og homoseksuelle generelt. Man har antatt at Demuth og andre som han har internalisert fordommene og dermed ikke var i stand til å elske seg selv. 

Tidligere nevnte Graham Robb har i boken, Strangers: Homosexual love in the nineteenth century (2003), trykket et utdrag fra et svært rørende brev som ble skrevet av en fransk filosofilærer, Georges Hèrelle, som et svar til den franske legen George Saint-Paul sin studie av homoseksualitet fra 1896. I brevet uttrykker Hèrelle sine mange følelser i forbindelse med undersøkelsen: nysgjerrighet, glede over å bli sett, sinne over å bli misforstått og frustrasjonen over å ha noen andre fortelle han om han selv som en selverklært autoritet. Hèrelle avfeier etter hvert de stygge ordene som blir brukt og sier Saint-Paul sin mening ikke bryr ham, fordi for Saint-Paul er han ikke et menneske, kun en studie. Den homoseksuelle snakker her tilbake, reflekterer over det Robb kaller «the medical colonization of homosexuality».

Mye tyngde har blitt lagt til institusjonenes diskurser, noe Robb mener fort kan bli skadelig: 

This fantasy about the power of academic discourse, which effectively devalues all gay experience before the advent of psychiatry, has been a Trojan horse of homophobia. (...) it (...) implies that the medical profession impinged on the lives of gay men and women to such an extent that they eventually saw themselves through the doctors` eyes and became their own oppressors.

Innenfor den medisinske diskursen var det teorier som mente å kunne forklare hvorfor kjærlighet var utenfor rekkevidde for den homoseksuelle. For eksempel mente Sigmund Freud at homoseksualitet var narsissistisk og at det homoseksuelle individet ikke kunne overskride selvets grenser. Her er det homoseksualiteten i seg selv og ikke samfunnets reaksjoner som er forklaringen på ensomheten. Den tysk-østeriske psykiateren Richard von Krafft-Ebing forsto derimot at grunnen til at homoseksuelle kunne slite eller opplevde misnøye med sin situasjon, ikke var på grunn av hvem de var eller hva de følte, gjorde eller ønsket å gjøre, men på grunn av samfunnets restriksjoner rundt deres liv.

Om Charles Demuth fant den store kjærligheten eller om det i det hele tatt var det han var ute etter, kan jeg ikke vite. Det jeg derimot vet er at når jeg undersøkte andre representasjoner og forståelser av homoseksualitet enn den som ofte får styre diskursen, så fikk jeg et ganske annet bilde av Demuth enn hva mange før meg hadde fått. Jeg så en svært sosial og godt likt mann, en mann som ikke bare sto på utsiden og kikket inn, men som var midt i det. Han var en av de første som malte fra New Yorks underverden, fra badehusene i Greenwich Village, fra klubbene i Harlem, fra cruisingområdene ved stranda. Selvom mange av bildene ikke var til offentlig skue, er det ikke dermed sagt at Demuth skammet seg. For frykt for sanksjoner er ikke det samme som selvforakt.

Kilder:

 Gayle Rubin, «The traffic in women: Notes on the “Political Economy” of Sex» i Rayna Reiter, ed., Toward an anthropology of women, (New York: Monthly Review Press, 1975), 174; Gayle Rubin, Deviations, (London: Duke University Press, 2011), 42. 

 Karin A. Martin, «Gender and Sexuality: Medical Opinion on Homosexuality, 1900-1950» i Gender and Society, Vol. 7, No. 2 (Jun., 1993).

 Audre Lorde, “The Master’s Tools Will Never Dismantle the Master’s House.” i
Sister Outsider: Essays and speeches. Ed.( Berkeley, CA: Crossing Press, 1984), 111.

 Xavier Mayne var pseudonymet til amerikanske forfatteren Edward Prime-Stevenson

 Byrne R.S. Fone, A Road to Stonewall: Male homosexuality and homophobia in English and American literature, 1750-1969,(New York: Twayne Publishers, 1995), 196-198. 

 Sitert i Fone, A Road to Stonewall, 198. 

 Fone, A Road to Stonewall, 214, 222.

 Graham Robb, Strangers: Homosexual love in the nineteenth century, (London: Picador, 2003) , 46. 

 Fone, A Road to Stonewall, 153.

 Robb, Strangers, 59-63.

 Robb, Strangers, 43.

 Freud, «Three essays on the theory of sexuality» i Sigmund Freud, Volume 7: On sexuality, 56; Brennan, Painting gender, constructing theory, 157 

 Robb, Strangers, 69-70.

Omslag av Ada Wikdahl