Alexander Kielland Krag og jeg møtes i det digitale rommet for en prat om debutboka hans Dette blir mellom oss. Jeg har alltid ment at det beste stedet å intervjue en forfatter må være på Theatercafeen, gjerne under portrettet av Herman Wildenvey, eller litteraturkritikeren Francis Bull. Men det er koronatid og vi får klare oss med en standard videosamtale. Jeg skulle nesten ønske at vi kunne brukt Theatercafeen som bakgrunn på skjermene våre, selv om det nok er å dra klisjeen for langt. Jeg nevner det ikke for Alexander, som ankommer Whereby-møtet litt seint. Han har nemlig akkurat satt opp en bokhylle. Uten å vite helt hvorfor, syns jeg det er en passende aktivitet for en debutforfatter. Men nå sitter han i vinduskarmen på soverommet med pc-en framfor seg.  


Jeg har alltid ønsket meg en vinduskarm som er dyp nok til å sitte i.

– Ja, det er veldig fint. Det er bra lys og jeg har ordna med puter. Jeg har sittet her en del i karantenetiden. Men en dag jeg satt her hørte jeg et knekk og det ble en liten sprekk mellom karmen og vinduet. Det var et lite slag for baugen. Det trengs kanskje en snekker til å bygge opp noe under her. 

Er det fra dette vinduet du sitter og betrakter naboene dine? Jeg har nemlig forberedt meg litt og funnet ut at du gjør nettopp det. 

– Haha, det er flott. Men nei, det er fra kjøkkenvinduet som vender ut mot bakgården. Altså, jeg sitter ikke og ser, men derfra har man god utsikt ned mot en annen leilighet, så da hender det at jeg titter litt. Det er mer at jeg liker å observere, se det som foregår rundt meg og undre over hvorfor.

Er du en type som vender deg utover?

– Jeg observerer mye, og syns for eksempel at ting som folks dynamikk i en samtale er interessant. Men jeg er nok ganske tenkende og relativt introvert. Jeg er ikke sjenert, men trenger mye tid for meg selv til å prosessere egne tanker. Det kan jeg bruke ordene til. Å skrive blir en slags strukturert form for tankeprosess. Jeg liker det godt. Å være inni mitt eget hode. Også kan jeg bruke tekst som et verktøy til å prøve å forstå det jeg ser.


Forfatterblod

Alexander har tross alt skrevet en bok, så det er ikke overraskende at han er glad i å arbeide med tekst. Det var heller ikke overraskende for lærerne hans at han skrev gode norskstiler, men da var det gjerne begrunnet i at Alexander Kielland var tipp-oldefaren hans. 


– Det er paradoksalt, fordi det er flere i familien min med dysleksi enn det er folk som har gitt ut bøker. Men det er gøy å få gi ut på samme forlag som Alexander Kielland. Han var også hos Gyldendal. 

Så du har alltid likt å skrive?

– Ja. Jeg husker en sommer jeg skulle skrive krimbok. Jeg var 11 år og pappa og bestemor kjørte meg rundt i Oslo for å hjelpe meg lete etter steder hvor det kunne ha skjedd et mord. Det var gøy og det var mye fantasi. Fortsatt vil jeg gjerne at det jeg skriver skal munne ut i tekst det er mulig å lese, som flyter, som gir mening. Noen ganger kan jeg lese ting jeg har skrevet og bli overrasket. Jeg åpnet en notatbok fra 2015 for litt siden, leste noe og tenkte «hadde jeg de tankene allerede da?». Men ja, det var mest gråstein der.


Ingen stiliserte stereotypier 

Dette blir mellom oss er definitivt ingen gråstein. Boka handler om Felix. Han er en homofil gutt som akkurat har flytta til Oslo og starta på en ny videregående skole. Der forelsker han seg i Nicolai. 


– Ideen til boka har jeg hatt en god stund, men jeg slet lenge med å finne en måte å skrive den på som jeg syns var interessant og som ville gjøre den universell nok. Det er jo en historie om homofil forelskelse, men følelsene i den unge forelskelsen er nok relativt universelle uavhengig av legning. 

Det er sommerfugler og brann uansett hvem forelskelsen rettes mot.

– Når man står i forelskelsen som ungdom, så spiller det ingen rolle at det skjer noe annet senere, eller at det kanskje ikke er personen du skal ende opp med. Det er usikkerhet og frykt for å miste noe før det har satt seg engang. Spørsmål om hva den andre tenker. Hele situasjonen er i flammer. Det var viktig for meg å ta ungdomsforelskelsen på alvor og få fram følelsen av det er noe som haster. Og at man ikke er helt ved sine fulle fem når man er forelsket. Det er også noe av det som gjør det legitimt at Felix ikke alltid gjør det leseren tror han kommer til å gjøre. Han vet det ikke alltid selv.

Forelskelsen er universell, men den er spesifikk fordi den er Felix sin. Vi får lese en ungdoms tanker om å være homofil og forelska. Har du hatt noen tanker rundt representasjon?

– Når vi møter Felix i boka, er han ute av skapet for foreldrene sine, men ikke for vennene sine. Han er over stadiet hvor han finner ut, tvilsfasen er over. Han vet at han står i det, legningen sin, og vil navigere det på en god måte. Noen av valgene han tar kan virke selvmotsigende, og det er noe uforutsigbart, men veldig menneskelig ved det. Det var veldig viktig for meg å behandle det at Felix er homo med en følelse av at de tingene han gjør er legitime, lov og naturlige. Jeg var bevisst at jeg ikke på noe tidspunkt ville forsvare det som skjer med bakgrunn i legningen hans. Jeg vil at leserne opplever Felix som en helt vanlig romankarakter. Og når det kommer til representasjon har jeg kjent på at den homofile karakteren er homofil, men psykisk syk eller homofil, men morsom; at det alltid er et men. Hva hvis det ikke finnes? Det var viktig for meg at Felix var en vanlig, «kjedelig» ungdom. 

Ja, sånn er vel de fleste av oss. 

– Sjokkerende normale.


I seg selv og i vennskap

Igjen er vi litt tilbake til det universelle og det spesifikke, for Felix er en ganske vanlig gutt, men vi kommer ikke unna heteronormativiteten, og det gjør ikke Felix heller. Dette blir mellom oss er en bok om forelskelse, men også om å falle på plass i seg selv.


– Det kommer det til et punkt i boka hvor Felix kjenner at han gror i en annen retning enn alle andre, og han vet ikke om han vil at det skal skje eller ikke. Det ligger en ambivalens der. Overfor selvrealiseringen, hvem han er i ferd med å bli, og det åpner for en rekke spørsmål: Er det dette som er meg? Hvem er det egentlig? Og liker jeg den personen? Vil andre like den personen? Sånne spørsmål tenker jeg kan være universelle, men når Felix stiller dem, reflekterer det hvordan det kan se ut fra en skeiv persons ståsted. 

I det hele tatt så tematiserer boka mye av det ungdom og unge voksne er opptatt av: forelskelse og identitet, men også vennskap står sentralt i boka.

– Takk for at du så det. For meg kjennes det like mye som en historie om å finne en plass i seg selv som å finne en plass i vennskap. En del av det handler om å bli trygg i vennskap, og i Felix’ tilfelle se at man kan være åpen, komme ut, og se at de rundt seg ikke forsvinner. Akkurat det kjentes godt å skrive om. Det kan være så mye frykt knyttet til det å komme ut, som om det er helt livsdefinerende og kjempestort, og det er det jo, men reaksjonen fra folk rundt kan noen ganger være litt «underwhelming». Gikk det så greit, liksom? Felix er på mange måter en privilegert gutt. Han har ressurssterke foreldre, er mann, er hvit, og gode forutsetninger for å ha det bra. Det var viktig å gjøre ham til en sånn karakter, for likevel sitter han med de sårbare følelsene. 


Komprimert og «Instagram-vennlig» 

Alexander brukte tid på å finne ut hva slags form som kunne formidle dette sårbare hos Felix, samtidig som forelskelsen skulle oppleves å ha universell relevans. Han landet på en komprimert form med lite tekst på hver side. 

– Det er en bok som stoler på at leseren lever seg inn i tankene rundt, og følelsene i, det som skjer. Jeg har prøvd å lage en ramme det er mulig å tolke seg selv inn i. Å finne ut av formen handlet mye om å avgjøre hva jeg skulle ta med. Da jeg fant ut at det eneste som er viktig er jeg (Felix) også er det du (Nicolai), da løsna det veldig. Denne jeg-du-formen er jo også lite kjønnet. Kanskje det er med på å åpne opp. Det var utfordrende for meg å være komprimert og konsis. Det var en god øvelse, og jeg tror formen kan være med på å gjøre den tilgjengelig for mange. 

Når vi først er inne på formen, så er jo dette en slags dobbel utgivelse? 

– Ja, boka gis ut parallelt i bokformat og på Instagram. Jeg tror formatet kan fungere godt på Instagram, at man får korte drypp av hva det som skjer. Jeg skrev ikke boka med en tanke om at den skulles gis ut dobbelt, men da formen satte seg, så åpnet muligheten for å krysspublisere. 


I tillegg til å være forfatter, er Alexander kommunikasjonsrådgiver. Så på mange måter er det hans felt å tenke på hvordan man kan nå fram til et publikum. Han har arbeidet med digital kommunikasjon i mange år og underviser litt i det. 


– Det var naturlig å tenke gjennom hvordan man kan få ungdom til å oppdage og like boka. Hvordan møte leserne der de er og på deres premisser? Jeg har tenkt at Instagram kan være en fin måte å nå ungdom på, samtidig som jeg håper at det kan åpne for et bredere publikum. 


Om det sårbare, for de sårbare (og alle andre)

Kan jeg stille deg et merkelig spørsmål?

– Ja, det er gøy!

Ok, så hvis boka gjør akkurat det du vil den skal gjøre, den har den betydningen du vil den skal ha, hvordan ville du merka det? Hva er det beste som kunne skjedd?

– Det beste ville vært at den blir lest som om det skulle vært heterofile karakterer i boken. Fordi da har jeg klart å gjøre forelskelsen så tilgjengelig at den resonnerer hos et bredt publikum. Og så håper jeg at Instagram-formatet åpner opp for at folk som fremdeles er i skapet kan føle at de får tilgang til stoffet, uten at de må være redde for å gå på biblioteket eller bokhandleren. Jeg håper boka kan nå ut til de som trenger den på det tidspunktet de trenger den.

Noen det kan bety noe ekstra for.

– Ja, og at den kan vise litt av hva det er man faktisk kan gå rundt å tenke på når man har en annen legning enn heterofil. Hva annerledesheten kan bestå i. Boka er på ingen måte uttømmende i den forstand, men den er et snapshot av tankene og problemene man kan stå overfor.


Jeg tror Dette blir mellom oss kan være en viktig bok. Jeg håper det. Jeg kjenner flere skeive som nok kunne ha ønsket at boka eksisterte da de selv var ungdom. Boka kommer ut 6. mai på Gyldendal forlag og på Instagram @dbmo_2020.


Farvel med et tastetrykk 

– Tenk, vi skulle hatt lanseringsfest!

Det får bli for den neste boka, da?

– Jeg har faktisk begynt å skrive på noe. Jeg vet ikke enda hva det er. Imens får vi prøve å bli komfortable med å møtes digitalt i disse rare koronatider. Jeg syns egentlig det er ganske fint. 

Enig. Takk for at du ville treffe meg på skjermen. Det var hyggelig. Jeg sender deg intervjuet når det er ferdig. 

– Du får kutte i vei. Finn de smarte tingene jeg har sagt. 


Vi lukker hver vår fane uten å ha sett hverandre i øynene én gang. Men også digitale møtepunkter kan være steder for meningsfull utveksling. Det kan føles nært selv gjennom lysdioder og piksler. Det samme er sant for lesing av Dette blir mellom oss, det være seg på papir eller skjerm. Debutboka til Alexander Kielland Krag er både spesifikk og universell i sin tematikk, men uavhengig av leser appellerer den til følelsene. Og følelser har hverken kjønn eller legning.