“We're queer, but music doesn't have a sexuality. Even if it was more clearly written to women, I still think that music is still just music.”

Sara Quin


Sara Quin og den identiske tvillingsøsteren hennes, Tegan, er mest kjente som den musikalske duoen oppkalt etter dem. Begge søstrene Quin er lesbiske og de har alltid hatt (hovedsakelig) skeive fans. Referanser til Tegan and Sara i populærkultur er ofte knyttet opp til skeivhet. Vil du vite om jenta i køen på Kaffebrenneriet er skeiv? Spør om hun liker Tegan and Sara. I den første store lesbiske tv-satsningen, The L-Word, spilte de låta «A Love Type Thing» på en konsert som ble vist i serien. I denne scenen kjemper karakteren Dana med å komme ut. Dana er ruspåvirket og hallusinerer at Tegan og Sara lokker henne opp på scenen med dem - og dermed ut av skapet.

Hvilket band eller hvilken artist som kan brukes som et slikt signal for å etablere skeivhet, er selvfølgelig i konstant endring fordi populærmusikken og subkulturene også er det. Tegan and Sara har siden starten av 2000-tallet vært live-acts, med levende og lekne konserter som engasjerer publikum gjennom dialog og spøker. Publikummet har, som nevnt, i stor grad vært skeive kvinner. Dette er et fellestrekk som Tegan & Sara deler med flere skeive kvinnelige musikere innenfor Singer-Songwriter-kategorien, særlig i USA - vi kan trekke frem eksempler som Indigo Girls, Melissa Etheridge, Linda Perry og Tracy Chapman. I 2012 kom det største gjennombruddet for den kanadiske duoen. Spor fra deres syvende studioalbum, Heartthrob, ble spilt over anleggene til store kleskjeder i Europa. De var på alle TV-kanalene. De klarte det tilsynelatende umulige - å bryte igjennom til mainstreamen som en uttalt lesbisk kvinnelig duo.

Det skeive markedet, dvs. andelen uttalt skeive mennesker, vokser. Dermed blir det skeive musikalske uttrykket som sjanger bredere, det rommer mer fordi det må romme flere. Samtidig som at heterofile kan like musikk fra Amanda Palmer, Ani DiFranco og Hayley Kiyoko, er det flere skeive artister og dermed potensielt mer skeiv musikk i dag enn noen gang før. Hva gjør da musikken skeiv?


I MELK har vi ofte tatt opp denne tematikken. Kort og godt kan du si at en kjærlighetssang sunget av en kvinne til en kvinne, eller en mann til en annen mann, er skeiv. Men hva med låter som handler om noe helt annet enn kjærlighet og/eller sex? Artistens legning kan da være relevant. I Janelle Monaés Dirty Computer er det ikke bare tekstene, men også det visuelle i videoene som driver et skeivt narrativ - som i tillegg takler homofobi, transfobi, rasisme og polyamori. Men hva med en skeiv klassisk komponist, der musikken er uten tekst og musikkvideo? Det vil være vanskeligere å definere skeivhet og avhenge av kontekst. Er komponisten aktiv i homokampen? Spilles musikken innenfor en skeiv kontekst, som Pride eller lignende?

Vi i MELK forstår at Sara Quin, som er en etablert musiker, ikke nødvendigvis ser på musikken, tonene i låtene, komposisjonen, som skeiv. Det finnes ikke akkordprogresjoner som gir legning til en sang. Derimot omhandler låtene som duoen skriver ofte om kjærlighet mellom to av samme kjønn. I tillegg er duoen uttalte og drevne LHBTIQ-aktivister. For oss som lever for å finne rammeverk for hvordan å snakke om skeiv kultur, er representasjon, kontekst og publikum alltid viktig.


I MELKs musikkutgave kan du lese musikkhistorie om blant annet protestviser, punk, rythm & blues og klassisk musikk, samt lese intervjuer med en ny generasjon av skeive musikere.


Omslaget er designet av Stine Nygård