Museet som offentlig institusjon har et ansvar overfor samfunnet det er en del av. Museet som offentlig institusjon har et ansvar overfor samfunnet det er en del av. Den internasjonale museumsorganisasjonen (ICOM) har definert museet som en arena som skal dokumentere og vise frem helemenneskehetens historie, til den hensikt
å opplyse og engasjere, i tillegg bevare historien videre inn i fremtiden. Museet er altså i samfunnets tjeneste. Det er en bred enighet om at det kulturelle er forbundet med det sosiale og at museer og gallerier derfor har potensiale til å fungere som en arena for sosial endring. 1 De aller fleste land med midler til det har et Nasjonalmuseum som bevarer og gjør tilgjengelig landets felles kunst-arv. I Norge har man også flere minoritetsmuseer som setter lys på blant annet samisk, kvensk og jødisk historie. Det som glimrer med sitt fravær er et museum eller en permanent utstilling som har som mål å bevare og formidle LHBT- kulturhistorie.

Da LHBT-historie er en del av ethvert land og enhver bys historie, må den bevares på lik linje med all annen historie.
Å innlemme LHBT-historie handler ikke kun om inkludering. Å lære om «outsiderene» i et samfunn, kan også fortelle oss mye om samfunnet som helhet. Per dags dato er det ingen slik institusjon i Norge som stiller ut LHBT-tematikk til offentlig skue. Med det nylig utviklete Skeivt arkiv i Bergen, har det nå blitt vist en vilje til å samle og bevare denne delen av Norges historie. Neste skritt vil være å gjøre informasjonen fysisk tilgjengelig. Der er på høy tid å få LHBT inn på norske museer. Det er museers plikt å ta vare på de historiene som er vanskelig å finne for majoriteten. Disse historiene må gjøres tilgjengelig for alle, for det er med kunnskap og forståelse at vi kan få et åpent og inkluderende samfunn. Det er også viktig for LHBT-befolkningen at de får tilgang på historien sin, og dermed tilgang på egen fortid.

Gjennom museers samlinger skapes sosial verdi. Det kan man se på kunst som har blitt regnet som høykunst og det som har blitt regnet som såkalt ukunst. Høykunsten var den som fikk plass på galleriene, mens ukunsten ble eksludert. I Oslo i april/mai 1942 fikk ukunsten en plass på Nasjonalgalleriet i en propagandautstilling for nazisme kalt «Kunst og ukunst». Utstillingen viste klart hva som var verdig kunst og hva som var degenerert. Her ble museumsinstitusjonen en viktig formidler av sosial verdi. Kunstnere som Marcel Duchamp og Andy Warhol har vist oss hvordan objekter endrer seg med konteksten det er plassert i. Dagligdagse objekter slik som urinaler og suppebokser blir annerledes innenfor et galleri enn utenfor. Duchamp og Warhol sine objekter er likevel ikke ment å vise en latent estetisk egenskap i disse dagligdagse objektene, men å kritisere nettopp det estetiske hierarkiet. Deres kunst viser tydelig at man er villig til å vurdere noe på en annen måte når det kommer innenfor museets fire vegger. Man bør ikke undervurdere betydningen av å ha kulturell legitimitet. I England har det blitt forsket en god del på museer og inkludering og et resultat av dette er The Parekh Report (2008). I denne rapporten, som tar for seg fremtiden til det flerkulturelle Storbritannia, står det:

Acts of racism, racial violence, racial prejudice and abuse do not exist in a vacuum. They are not isolated incidents or individual acts, removed from the cultural fabric of our lives. Notions of cultural value, belonging and worth are defined and fixed by the decisions we make about what is or is not our culture, and how we are represented (or not) by cultural institutions.

Flere undersøkelser som har blitt gjort på dette området viser at representasjon har politisk effekt. Kultur har en symbolsk kraft og kulturelle symboler er med på å skape kulturelle identiteter. På individnivå kan det i stor grad handle om tilhørighet og selvfølelse. På gruppenivå kan det gi LHBT-bevegelsen mer styrke ved å fungere samlende. Her kan de som tidligere har blitt eksludert fra samfunnsdebatten dra nytte av et slikt forum til å strukturere historier og adressere behov innad i gruppen. Kulturinstitusjoner kan også oppleves som et mindre truende forum og kan dermed appellere til fler. De som opplever de klarere politiske arenaene som intimiderende, kan trives med den kulturelle forpakningen. Det blir på den måten en inkluderende sfære hvor man kan delta i en skeiv diskurs, uten at det nødvendigvis er rent politisk.
I San Fransisco og Los Angeles er det flere kultur-politiske prosjekter der den latin-amerikanske befolkningen bevarer og formidler sin historie ved hjelp av veggmalerier. Denne formen for kunst gir en stemme til de som ofte har blir nektet en plattform å tale fra. Når det kommer til samfunnet som en helhet kan man ikke nekte for at museer og gallerier er et medium for massekommunikasjon. Så her har man mulighet til å nå ut til hele samfunn og spre kunnskap, engasjement og nysgjerrighet rundt LHBT-historie.

Darryl McIntyre ved Museum og London skrev i 2007 artikkelen "What to collect? Museums and lesbian, gay, bisexual and transgender collecting”. McIntyre er fast i sin insistering på museers ansvar når det kommer til å ta vare på all kultur, og spesielt den kulturen som har vært gjemt og glemt. Til tross for at museer og gallerier blir oppmuntret til å representere et større spekter av mennesker, har dette stort sett manifestert seg i et fokus på etnisitet og LHBT har falt utenfor. Misforstå meg
rett, vi er absolutt ikke i mål når det kommer til representasjoner av etniske minoriteter heller. Men historisk sett har LHBT-grupper og tematikk blitt ignorert i en kulturhistorisk sammenheng, og dette er ekstremt viktig å snu på hvis man vil ha noe håp om likestilling. McIntyre går inn på museets rolle i samfunnet og skriver:

Museums must reflect the diversity and complexity of the population that they represent through their collections, research, exhibitions and public programs. Museums also need to recognize that cultural complexity and diversity exist within LGBT communities. (...) Museums do have an increasingly important civic role to actively promote understanding, acceptance and tolerance of all (...) communities (...). Consequently museums should conduct wherever possible, a wide range of public programs that communicate to a wider public and involve gay and lesbian communities in these programs.

McIntyre er insisterende på at halvhjertede prosjekter ikke er godt nok:

«the presentation of information should not be erratic or incomplete. Its delivery should be balanced.»

For å sette dette opp mot et av de få forsøkene på en LHBT-utstilling som har blitt gjort i Norge, Pride-ustillingen på Kulturhistorisk museum i 2014, var dette
en tydelig ensidig utstilling. Fotoutstillingen viste i all hovedsak bilder fra Prideparaden. Det minimale av tekstinformasjon tilgjengelig fortalte om juridiske fremskritt vunnet av homokampen: en liten del av en stor historie (kan være det ikke var plass til annet, da utstillingen fikk tildelt et av de minste rommene på museet). Det er absolutt en godstart, men det trengs mer, både i mengde og i innhold. Den svenske kunsthistorikeren Patrik Steorn kommer også inn på museers samfunnsansvar i artikkelen «Curating queer heritage: Queer knowledge and museum practice» fra 2012. Ikke bare snakker han om ansvar, men også om makten museer har da de er med på å styre offentlig diskurs:

«In studies by Carol Duncan, Tony Bennet, Eileen Hooper- Greenhill, and Douglas Crimp,for exampel, the museum is considered
an instrument of social and cultural reproduction and an important site for the production and display of discourse.»

Han ser på museer som støttespillere når det kommer til å promotere heteronormative historier og idealer og påpeker at det ikke alltid handler om ulike objekter, men om ulike tolkninger, følelser og kontekster knyttet til de samme objektene. Altså kan et og samme objekt leses normativt og skeivt. I de tilfellene der det handler om narrativer som er direkte knyttet til LHBT-personer mener han at på lik linje som kvinner har blitt ekskludert fra den kunstneriske kanoen, slik flere kunsthistorikere har forsket på (Linda Nochlin i 1971, Norma Broude og Mary Garrard i 1982 og Roszika Parker og Griselda Pollock i 1981), går denne ekskluderingen som skjuler seg bak estetisk kvalitet, også ut over skeive perspektiver. Altså ligger det en heteroseksuell norm bak begrepet estetisk kvalitet. Han har brukt de svenske kunstnerne Eugène Jansson (1862-1915) og Anders Zorn (1860-1920) som eksempel. Jansson malte nakne menn og Zorn malte nakne kvinner, begge med et erotisk perspektiv. Steorn påpeker at Zorn sine malerier er regnet som store kunstverk, mens Jansson sine beskriver han som kuriositeter og et stebarn i svensk kunsthistorie. Steorn er ikke den eneste som har kritisert museer for å promotere heteronoramitivtet. Historikeren Susan Ferentinos, museolog Kevin Coffee og forsker ved British Museum, Stuart Frost er blant andre som støtter denne kritikken. 10 Om slike ting skjer bevisst eller ikke, er ikke alltid lett å si, men resultatet er at man mister en stor del av kunst- og kulturhistorien når man har satt heteroseksualitet som kriteriet for hvorvidt en historie er verdt å fortelle.

Museene og forskningen er gjensidig påvirket av hverandre. Hvis ingen forsker på LHBT-historie er det vanskelig for museene å vite hva denne historien består av eller hvordan det kan stilles ut. Det er også vanskelig å forske på noe man ikke ser og materiale man ikke har tilgang til. Tilgjengelighet på museer og gallerier og økt interesse og forskning er knyttet sammen. Museer er dermed med på å diktere den offentlige diskursen. De har en stemme i hvem som blir snakket om og hvordan, og om hvem som blir representert. Museer må alltid ta selektive valg når de former utstillinger, og det vil selvsagt bli nødvendig å gjøre et bevisst utvalg også innenfor LHBT-historie, men det bør likevel være et mål å treffe så bredt som mulig. Da homoseksualitet har vært ulovlig i Norge frem til 1972 er det vanskeligheter forbundet med det å finne historiene. Et LHBT-museum får da en svært viktig rolle i å synliggjøre noe som så lenge ble tvunget til å være usynlig. En eventuell motvilje mot et LHBT-museum vil bare styrke argumentet for dets behov. Kurator ved National Museum i Liverpool, Anthony Tibbles, mener museer altfor sjeldent utfordrer samfunnet og normen. I stedet speiler det og følger samfunnet, noe som blir en form for sanksjonering av samfunnet hos museer. Men det er tydelig at dette ikke er museers hovedmål. Ser man nå igjen på Pride-utstillingen som var i Oslo, kan den som en midlertidig utstilling være en del av et større problem museer møter (og er en del av). At man tar opp et tema i en kort periode, gjerne i forbindelse med et jubileum eller lignende, for så å legge det vekk igjen.

Museer som gir informasjon om LHBT kunst- og kulturhistorie finnes i flere større byer. I USA alene kan man finne mange ulike tilbud. Blant de mest kjente kan nevnes Leslie Lohmans museum of gay and lesbian art, og National LGBT museum, begge i New York. Det førstnevnte vokste ut av Leslie/Lohman Gay Art Foundation, Inc., som ble startet opp i 1987 og selve museet kom i 2011. GLBT History museum ligger i det kjente Castro-distriktet i San Fransisco og er en del av GLBT Historical Society som ble grunnlagt i 1985. I tillegg til dette finnes Stonewall national museum and archive som startet som Stonewall Library i 1973. Det har siden 2005 hatt utstillinger som fokuserer på LHBT-historie, og fra 2009 ble dette en permanent utstilling. I Europa har man Scwhules musem som ligger i Berlin og ble åpnet i 1985. Det finnes også museer som ikke er dedikert til kun LHBT-kunst- og kulturhistorie, men som har inkorporert dette i den permanente utstillingen. Et eksempel her er British Museum i London. Her kan man på museets nettsider lese om likekjønns-begjær og kjønnsidentitet i forbindelse med museets samling. Dette er bare noen av arenaene der LHBT-kunst og kultur vises idag. Det er i tillegg flere museer som har midlertidige utstillinger om tema, uten at museet fokuserer ekslusivt på LHBT- tematikk. Dette trenger altså ikke å være en umulighet, særlig ikke i et av verdens rikeste land, der Oslo i tillegg har satt seg som mål å være Europas beste by å være skeiv i. Museer har kanskje ikke politisk makt, men det har makt til å påvirke den politiske diskursen. Det er viktig at vi anerkjenner at museer er sosiale institusjoner med påvirkningskraft og med makt kommer ansvar: museer både kan og bør delta idebatten omkring sosial ulikhet.

Bibliografi
Ferentinos, Susan. Interpreting LGBT history at museums and historic sites. London:
Rowman & Littlefield. 2015.
McIntyre, Daryll. «What to collect?: Museums and Lesbian, Gay, Bisexual and Transgender Collecting». 2007.
Sandell, Richard (red.). Museums, society, inequality. London: Routledge. 2002. Steorn, Patrick. «Curating Queer heritage: Queer knowledge and museum practice». 2012.
Tibbles, Anthony. «Hello Sailor! How maritime museums are addressing the experience of gay seafarers». 2011.
Richard Sandell (ed.), Museums, society, inequality, xvii.
Slike prosjekter har ofte tatt inspirasjon fra den mexicanske kunstneren Diego Rivera.
Sandell, Museums, Society, Inequality, 4-9.
Darryl McIntyre, «What to collect? Museums and lesbians, gay, bisexual and transgender collecting», 50.
I 2006 hadde Zoologisk museum i Oslo en utstilling om seksualitet i dyreriket:»Mot naturens orden? En utstilling om homoseksualitet i dyreriket.» I 2008 hadde Kvinnemuseet i Kongsvinger en utstilling med tittel: «En annen dans - En kjærlighetshistorie om homofili».
Patrik Steorn, «Curatin queer heritage: Queer knowledge and museum practice, 355.
Tibbles, «Hello Sailor!», 168.

Illustrasjon: Martine Johansen