Bokens hovedperson, Kitty, er gift med Nina. De bestemte seg for å få barn nærmest umiddelbart etter at de traff hverandre, men nå har årene plutselig gått. Kittys mor blir syk, og dette blir en påminner om at også hennes kropp er organisk materiale med både muligheter og begrensninger. På et tidspunkt vil hun ikke lenger kunne bære frem barn. Første steg i prosessen med å lage barn er inseminering. Dette betyr, i tekniske termer, innføring av sæd på andre måter enn ved samleie. Kitty og Nina er forberedt på at de må prøve noen ganger før de lykkes, men blir likevel skuffet når de negative prøvene etter hvert tikker inn. I tillegg til skildringer fra hverdagen, reflekterer Kitty jevnlig tilbake til egen oppvekst med to søsken i det som etter hvert ble en skilsmissefamilie.


Etter hvert bestemmer Kitty og Nina seg for at de må ty til det neste grepet som moderne medisin kan tilby for å skape et barn; prøverørsbefruktning. Dette betyr at egg hentes ut fra Kitty og føres sammen med spermier i et prøverør. Befruktningen skjer utenfor kroppen. Først må hun stimuleres med hormoner, slik at flere egg modnes. Det er strevsomt og smertefullt å gå på hormonkur, og Kitty begynner for alvor å miste motet. Hun føler at hun mislykkes, det blir vanskelig å snakke om dette til andre i sosiale lag, og barneprosjektet opptar det meste av tiden. Kroppens forgjengelighet og manglende samarbeidsevne opptar plutselig det meste av tiden i prosessen med å lage barn.

Planlegging og spontanitet


Bokens sterkeste side er de åpenhjertige beskrivelsene av strevet som følger med bestrebelsene på å få barn. Det er tross alt litt mer komplisert for et skeivt par enn det er for de som kan gjøre det «uten så mye planlegging», som Kitty beskriver det. Mangelen på spontanitet er frustrerende, og forfatteren legger ikke skjul på at tilgang til ny teknologi også kan ha skyggesider. Nye muligheter skaper nye dilemma. Den kroppslige påkjenningen er en ting, de må også ta stilling til hvilken donor de ønsker. Planen har vært å velge en donor med samme utseende som den som ikke bærer barnet frem, i dette tilfelle en person som deler Ninas iranske bakgrunn. Nina og Kitty er samtidig bekymret for å sette et barn til live i et rasistisk samfunn der hen stiller dårligere forberedt på grunn av hudfargen. Burde de ha valgt en hvit donor i stedet? Slike valg må ikke par som lager barn på den mer tradisjonelle måten forholde seg til.


Mangelen på spontanitet er strevsom. Det blir ikke nødvendigvis sagt direkte, men som leser kan jeg ta meg i å tenke at hovedpersonen også kan kjenne på en diffus skyldfølelse, eller frykt for at hun skal bli holdt ansvarlig for sine valg. Et ansvar som ikke heterofile par må kjenne på. På denne måten viser «Kroppen er en morder» hvordan nye teknologiske muligheter, og politiske beslutninger, påvirker rammene som preger våre liv. Hadde Nina og Kittty vært født noen tiår tidligere så hadde de ikke vært nødt til å ta stilling til alle disse valgene, på godt og vondt.


Det private og det politiske

Kitty og Ninas høyst personlige prosess med å få barn, som etter hvert opptar det meste av Kittys hverdag, med stadig nye legeavtaler og ærender som må fikses, henger sammen med tilgangen til assistert befruktning, som trådte i kraft i forbindelse med lovendringen i 2009. Det var i samme prosess at ekteskapsloven ble kjønnsnøytral. I dag har fire prosent av alle nyfødte blitt til ved hjelp av denne teknologien. Hvor mange av disse barna som har likekjønnede foreldre er uklart, men i dag er over 1300 barn under 18 år registrert som bosatte med to likekjønnede foreldre. Flertallet av dem (771) er under fem år, mens 534 er mellom syv og 17 år. Antallet regnbuefamilier er altså økende etter at lovendringene trådte i kraft, og viser hvordan politiske endringer former folks liv. Moderne teknologi, som ikke var har vært tilgjengelig for eldre generasjoner skeive, skaper nye muligheter for Nina og Kitty. Deres hverdag og organisering av familielivet henger tett sammen med politiske endringer og kampsaker. Boken sterkeste side er at denne prosessen med å stake ut en kurs for livet får tre frem i all sin subjektive kraft, samtidig som leseren kan gjøre seg sine egne formeninger om det som skjer. På denne måten blir ikke boken et naivt kampskrift som har som mål å rettferdiggjøre en politisk bevegelse eller private beslutninger om å få barn, men gir oss et åpenhjertig, varsomt og modig innblikk i hvordan dette kan arte seg for unge skeive i vår tid. På godt og vondt, og i all sin ambivalens.


En morsom side ved boken, nærmest som et parallelt forløp, er innblikkene vi får i Nina og Kittys pardynamikk. Det er interessant å følge hvordan de to ulike personene må forholde seg til hverandres forskjeller.


Nina leste artikkelen om integrering høyt for meg da vi lå i senga den morgenen, ti minutter etter at jeg hadde åpnet øynene. (...) Hun la ned avisa, for hun så at jeg  ikke smilte. Jeg er bare lei av å høre om integreringsdebatt og rasisme, sa jeg. Det er liksom det eneste du snakker om. Det er ikke plass til å tenke noen andre tanker her, sa jeg. Nina pauset litt. Du kan jo tenke andre tanker, sa hun så, med kantete stemme, det er bare at dette er viktig for meg, så da snakker jeg om det mye. Ja, men jeg kan ikke tenke på noe annet når du snakker om det hele tiden, sa jeg. (s.49).


Kroppen er en morder tangerer en rekke tema som også kan vekke gjenkjennelse hos andre skeive, og er et sårt tiltrengt bidrag til den skeive samtidslitteraturen i Norge, sammen med forfattere som for eksempel Tina Åmodt, Åsmund Husabø Eikenæs og Martine Johansen. Kitty Byng klarer å få frem det generelle i det unike, selv om hovedtematikken, reproduksjon i et kvinnelig parforhold, ikke nødvendigvis angår så altfor mange. Boken kan leses som en skildring av skeive liv i dagens Norge. Men den bør også få virke som et innspill i den offentlige samtalen om hvordan vi som skeiv bevegelse skal forholde oss til medisinsk teknologi som stadig gir oss flere valgmuligheter, men som samtidig legger føringer for hvordan vi skal organisere livet – helt inn i våre mest private rom.



«Kroppen er en morder» av Kitty Byng,
Cappelen Damm, 2020.
364 sider.
Kitty Byng (f. 1982) bor i Oslo. Hun jobber som psykolog og med pårørende til innsatte. I 2014 startet Byng privatpraksisen Studentpsykologen, etter å ha skrevet saker om studenters psykiske helse for Studenttorget. Kroppen er en morder er hennes første bok.

Kilder

1. Store norske leksikon, artikkel om «Assistert befruktning», hentet 21. juni 2020 på følgende side: https://sml.snl.no/assistert_befruktning

2. Store norske leksikon

3. Statistikken er hentet fra Bufdirs side for statistikk og analyse, på følgende side: https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/Barn_oppvekst_og_familie/#heading29807