"Teater Bjørn Erik er over for denne gang, siste akt spilles nå. Når det er teppefall vet man ikke. Det er godt det er ferdig. Det tar på å spille teater, særlig når man har hovedrollen i sitt eget liv hele tiden. Jeg vil ikke leve, jeg vil ikke spille skuespill, jeg sier fra meg rollen som Bjørn Erik. Det er over. Teppefall." (0)


Slik avslutter Bjørn Erik Andersen dagboken sin før han tar sitt eget liv. Han kan ikke lenger leve fanget i en uløselig konflikt mellom legning og tro, i et bilde av seg selv som skitten og syndig. Bjørn Eriks historie kunne vært min, en skammens historie om å ikke passe inn noe sted, om å være uten verdi eller betydning. Skam kan bli så smertefull at det er verre enn det å ikke finnes. Skam er farlig fordi man slutter å synes, man slutter å uttrykke seg. For å utforske hva skeiv kunst er og hva den betyr, vil jeg fortelle min personlige historie om hva den har betydd for meg, som motgift til skammen, en iboende kilde til mening og overlevelse, og en måte å være synlig på og samtidig tåle at mange synes det er forstyrrende.

Menneskelig atferd er kontekstuell og kun meningsfull innenfor den sammenheng den forekommer i. For å forstå skeiv estetikk som fenomen, så kan kunsten sees som den mest eksplisitte kontekst og en skeiv kunstner det mest autentiske bakteppet. Jeg vil gjøre historien personlig nettopp fordi den skeive estetikken i sin mest nakne essens står i opposisjon til generaliseringer, normalitet, normering og konformitet. Min historie ble annerledes nettopp på grunn av den skeive kunsten og den skeive kunstneren som levde i meg, som tillater meg i dag å arbeide med å hjelpe andre til å se bak masken og bli den de er, ikke den andre fortalte at de burde være. Historien om skeiv kunst er også en historie om å bevege seg fra et totalt, tilintetgjørende utenforskap og avmakt til livgivende motmakt, og så til slutt et fellesskap hvor jeg kom hjem.


Fra jeg var tolv til jeg var søtten holdt jeg til i en indre, uavsagt dødsdom, uten ankemulighet, en tilintetgjørende sykdom, en sjelelig spedalskhet. Slik tolket jeg meg selv. Tenåringsblodet mitt var minst like full av giftig skam som de forvirrende hormoners pinsel. Avslørte noen hva som foregikk bakenfor maskeraden, kunne jeg ikke leve. Jeg var ekkel og feil, det visste jeg. Jeg var uønsket, uverdig og motbydelig i det samfunnet og virkeligheten mitt forvirrede tenåringshode oppdaget seg selv i.

Jente! hylte de etter meg. Du er stygg! De spyttet, rev meg i det lange håret, jaget meg opp i trærne i skolegården – syndebukken fordrevet ut i ødemarken. Feminin og svak var jeg strippet for alt av mannlige attributter, lite verdsatte kvaliteter hos en gutt som vokser opp en liten bygd i Østfold brolagt av indremisjonens gode hensikter. Under adventsfeiringen foran kirken løfter julenissen meg besluttsomt ned, litt hardt som om han planter meg helt ned igjennom frosten, tydelig ille berørt etter min protest på spørsmålet om hva ei så søt lite jente som meg kan ønske seg. Bygda var trang, ordnet og trygg under parolen ”En plass for alle”. Bare man var som alle andre. Bestemoren min, som hadde vokste opp blant motstandsfolk på Toten, fikk sterke angstpiller på blå resept, det var prisen for å ha kort hår, banne og gå i olabukser. I bygda hadde jeg aldri hørt om noen andre som var sånn. At det ikke engang fantes ord om meg det gikk an å uttale kom i tillegg til total fravær av rollemodeller. Å ikke høre til blant alle andre er å ikke finnes.

”Finn flokken din”, sa Per Fuggeli, en av landets mest hardføre motmælens talerør. For Bjørn Erik fantes det ingen flokk å finne. Å ikke høre til, men leve på nåde og i løgn som feilprodusert avvik er å være fremmed både i verden og i seg selv. Det er en drepende tilstand. Mennesket er ikke skapt for å leve isolert, vi er avhengig av fellesskap, og hjernen er innstilt på å gå til det ytterste for å unngå en følelse av å være utenfor. Utenforskap er å ikke ha beskyttelse, å være fritt vilt, å måtte klare seg selv i en verden knapp på ressurser og full av farer. Så overmannende viktig for overlevelse har det å høre til vært, for både den enkelte og menneskearten, at vi har utviklet en lammende frykt for å havne utenfor. Skyld og skam, de mest intense følelsene i vårt register, er til for å sørge for å korrigere oss når vi fremtrer på måter som truer vår plass i fellesskapet. Noen ganger blir skam giftig, når det ikke finnes noe fellesskap å høre til, fordi det ikke bare er det man gjør som er feil, men det man er. Noen ganger er skammen en skjebne verre enn døden. Døden er lettere. Selv hadde jeg funnet stedet i skogen hvor jeg skulle avslutte det hele, dersom avsløringen inntraff. Alt handlet om å skjule seg, å ikke vekke mistanke, og vente, til det måtte gå over. For det måtte det.


Jeg levde i min egen skammekrok jeg fikk innrede under trappen hos mor. Ingen fikk se meg, ingen ville se meg. Hver dag minnet alt meg på at jeg var usynlig, og ingenting minnet om at det gikk an å leve som meg: slekters gang, bøkene, bladene, filmene, kategoriene. I et landskap totalt blottet for referanser å orientere seg etter var jeg en et ikke-menneske. Jeg var smitte, kloakk og rottereir. Ingen fremtid, ingen fortid. Jeg var ikke mann, ikke kvinne, og aldri ville jeg bli far eller bestefar.


Det er så viktig å bli bekreftet. Det er gjennom andres blikk på oss at vi oppdager og lærer å se og føle oss selv. For at en personlighet skal utvikle seg sunt og optimalt, sier psykologien at barnet er avhengig av at omsorgspersonene er i stand til å se, speile og bekrefte barnet adekvat, det vil si i overensstemmelse med hvem barnet er og ikke hvem man synes det bør være. Likeledes er det en forutsetning at barnet oppfatter dem som gode idealer. Nervesystemet vårt er bygget opp slik at vi lærer ved å speile og herme etter de vi identifiserer oss med. For avviket er normalen en dårlig referanse.


”There is a crack in everything, that’s how the light comes in”

Jeg elsker Leonard Cohen for å ha stadfestet det. Inn i tenåringsblodet mitt siver kreativiteten og kunsten som en motgift. En skeiv følsomhet i meg våknet, og i det totale mørket fikk jeg et kompass som førte meg det første stykket på veien mot å bli menneske. Som på instinkt begynte jeg å samle på alt det andre ville kaste; halvdøde planter, ting med skår og sprekker i, alt som var til overs. Og derunder trappen, fomlet jeg frem min egen lille verden, som jeg sirlig og lidenskapelig dekorerte med tingene mine. Treet i skolegården sluttet å være forvisning og eksil, men et gjemmested, hvor grener og stamme ble til et hemmelig slektstre, fra den fremmede verden jeg måtte ha falt ned fra.


Det skeive i kunsten dreier seg om at den som skaper den gjør det med en bevisstheten om å være undertrykt, og som en reaksjon skapes visjoner om et utopia, et annet samfunn, hvor den skeive seksualiteten og identiteten kan være noe verdifullt og ikke en trussel mot det bestående. Når muligheten åpner seg for at noe annet kan være mulig å forstille seg, så finnes håpet. Man kan leve lenge på det.  


Å være annerledes øker risikoen for å bli trakassert, mobbet og utestengt. Men ved å være fantasifull kan man allikevel utvikle seg i et slikt vakuum, fordi man blir tvunget til å oppdage seg selv, innenifra og ut, og man blir god på å finne alternativer. Det kan ligge styrke i å måtte ha tenkt igjennom hvem man er, og det å ha et annet ståsted enn flertallet kan være en ressurs. Det skeive handler nettopp om en trang til å leke, om barnlige kvaliteter som nysgjerrighet og kreativitet, som ikke svinner hen men overlever overgangen til det konforme, normative voksenlivet. Lekenheten i det skeive kan sees som en ressurs der hvor det rigide og forhåndsdefinerte ikke når frem. Estetikken rundt skeiving er gjerne kjennetegnet av det rare, flamboyante og eksentriske (6). Min bestemor sa ofte at det er mer styrke i ei tynn, rar og værbitt fjellbjørk som bøyer av for vekten av det frosne snøfallet enn ei staut, rak og hardnakka innlandsgran som brekker av eller faller med roten i været for litt storm og uvær. For meg ble kreativiteten som resiliensens osmose i en løvetann, som slår igjennom selv livløs asfalt, som overlever og blomstrer mot alle odds.

Victor Frankl, en eksistensialist som undersøkte hva som gjorde at noen overlevde konsentrasjonsleirer, sa at det er mening vi lever av, før alt annet. Har vi et hvorfor, kan vi overleve et hvilket som helst hvordan. Et meningsfylt liv handler først og fremst om å føle man har innflytelse over eget liv, at man er fri til å leve ut ifra ens egne verdier, å ta frie valg. Når man er fanget og torturert, er kunsten en hemmelig reserve, en kilde til mening, som hjelper en å holde ut, et håp som tennes i det uvisse, ugjestmilde, om at ting kan bli annerledes, selv om det ser dårlig ut. Kunsten ble mitt hvorfor. Under trappa begynte jeg å skrive historier. På en gammel Remington skrivemaskin oppdaget jeg min indre verden, som jeg utforsket i symboler og omskrivninger, hemmelige metaforiske systemer. Jeg malte mitt første bilde, som en litt dramatisk tenåring, i mitt eget blod fra et hull jeg stakk i fingeren med brodernålen min. Selvportrettet var halvt kvinne, halvt mann. Jeg var inspirert, og det føltes ut som om jeg hadde noe å fortelle, at noe i meg var viktig. Jeg kjente plutselig at jeg eksisterte. Jeg var koblet til noe mer, noe som ikke var ødelagt. Jeg gikk i skogen og min egen verden fikk utfolde seg utenfor trapperommet. Der bygget jeg skulpturer av pinner, busker, stein og mose. Jeg klippet i mors KK og fars Vi Menn, rev fra hverandre tingene slik de så ut og satte de sammen igjen på nytt, slik jeg følte de var i meg.


Mitt før og etter er dagen da norsklærerinnen hadde høytlesning fra Svart Cayal av Per Knutsen, en homoroman fra 80-tallet. Jeg var tretten og det var grusomt. Katastrofen syntes i ansiktet mitt, tenkte jeg, og for en som tilhørte gjengen de kalte for ”Slummen” var det viktig å drive skadebegrensning. Frøken leste om Sebastian som fantaserte om å slikke ansiktet til den kvisete forelskelsen hans, som smeltet smør fra en vaffel, og om hvordan han tok på seg leppestift og kajal og onanerte. Jeg hatet det, men samtidig ble det umulige mulig. Mirakuløst ble kunsten til et speil hvor jeg begynte å se min egen kontur. Den stygge andungen fikk et speilbilde. Selv om ingen så meg ennå, kunne jeg begynne se meg selv.


På biblioteket fant jeg Platon og andre antikke greske gjengivelser av romanser mellom menn, som anerkjent og noen ganger ganske gjevt (2). Det var liten trøst i en så fjern fortid. Det er først under vekten av kristendommens intoleranse, undertrykkelse og straff av homofile at grunnlaget for det skeive i kunsten tar sats.

På veggen hang jeg opp Pierre og Gilles skeive utgave av Johannes av korset. Jeg kunne sitte med Gudmund Vindlands Villskudd i fanget og George Michael med ”Freedom” på walkman’en. Ingen visste, men jeg var ikke alene lenger.

Dette skjulte og hemmelige var en løsning på undertrykkelsen. Skeive kunstnere klarte lenge å gli under radaren i dette pietistiske landskapet gjennom kunstens sublime, subtile budskap. Uansett hvor skjulte de var, var flere oppfinnsomme nok i sine dobbeltliv til at historien ble nedtegnet (1). Indre liv, uoppfylte lengsler, seksualitet, sorg og fellesskap som brøt med konvensjonene ble tematisert i koder, som man lærer å kjenne igjen (2). Kunst er så viktig, fordi det tilbyr en unik frihet til å snakke om det som ikke er lov å snakke om. I kunsten står man fritt til å unngå å være eksplisitt samtidig som man kan gå dypt, berøre, utfordre, provosere. Man kan tangere det som ingen andre samfunnsarenaer våger gå inn i. Det er helt andre regler i kunsten.


“Art is not a mirror to reflect reality,
but a hammer with which to shape it.”
- Bertolt Brecht.

Den skeive kunsten er så viktig fordi den gir Bjørn Eriks historie en kontekst. Den blir meningsfull fordi den handler om mer enn bare han og meg. Den hører til en større fortelling. Skeiv kunst er et livgivende opprør mot vedtatte normer og handler dermed om å skape en felles bevissthet om å leve i opposisjon til gjeldende verdier. I den skeive kunsten forteller folk om sin vei, om hvordan de har holdt ut, kjempet og overlevd. Kunsten blir en sosialisering, en tilgang til et bevisst forhold til de symbolene vi bærer i oss, vår kultur, vår historie, for å finne ut hvor vi selv vil gå, hvem vi er, gi oss alternativer til å forstår oss selv, å gjøre autentiske valg, samtidig som vi er en del av noe, og en kontrast til noe annet.

80-tallet var tiden da skeiv estetikk ble en ting og det ble relevant og viktig politisk og kulturelt å debattere seksuell identitet og kjønn. Bakgrunnen var ungdomsopprør og den feministiske bevegelsen som vokste frem på 60- og 70-tallet og ikke minst The Gay Plague og AIDS-krisen. I dette momentet setter Gay Liberation Movement i gang (2). Stonewall-opprøret i Greenwich Village, New York, 50 år siden til sommeren, markerte en grense det skeive miljøet satte når det gjelder trakassering og undertrykkelse fra offentlige myndigheter. Jeg kjenner folk som godt kan huske å bli banket opp av politibetjenter i Slottsparken fordi de var lovløse.


I Norge ble straffelovens paragraf som kriminaliserte homofile handlinger opphevet i 1972. Det tok allikevel lang tid før det ble stuerent å snakke åpent og eksplisitt om homofili. Den første eksplisitt skeive utstillingen i Norge kom på initiativ fra multikunstneren Øyvind Rauset først i 1985. Kollektivutstillingen ”Natt & Dag” var den 3. utstillingen under Nordiske homofile kunstnere sin fane. Formålet deres var ”at udbedre kendskabet til den specielle kultur, som homoseksuelle lever i og udtrykker sig igennem, samt at udvikle den.” Øyvind har fortalt meg at i mange år etter var det tross avkriminalisering ytterst viktig å holde relativt lav profil for i det hele tatt å kunne få en plass i offentligheten. I Dagbladet stod det i samme moment at 1/3 av Norges befolkningen synes homofile burde begrense sine tilbøyeligheter. Samme år ble utstillingsplakaten til Fin Serck-Hanssens fotoserie ”10 blå menn” refusert av selveste Forbundet av 48 samme året. Serien var ment å synliggjøre mangfoldet i vår kultur, men å presentere lærhomser, dragqueens og partyhomser falt ikke i god jord, heller ikke på homsenes utested Metropol. Skammen og tabuer satt så dypt at homsene selv ikke ville identifisere seg med stereotypene. Homomiljøet var konservativt og menn skulle kle seg pent med skjorte og slips, flott frisyre og høre på slagermusikk (3).


Den skeive kunsten er en forutsetning for både rettighetsbevegelse og god politikk. I perioder har kunsten spilt en avgjørende rolle for å diskutere og utforme kjønnsidentiteter og gått i bresjen for undertrykte gruppers rettigheter (2). For der hvor politikk og juss kommer til kort og blir sårbart for polarisering, slik som skammen og skylden og selve samfunnskontrakten tegner opp skillet mellom det som er rett og det som er galt, forsøker å skape orden og sammenheng i svart og hvitt, godt og ondt, innenfor og utenfor, skaper kunsten rom for det som er imellom, som et brekkjern som tvinger åpent et sted for nyanser og alternativer. Typisk skeive strategier i kunst og estetikk er parodi, ironi og overdrivelse. Når Fin Serck-Hanssen portretterer de typiske skeive stereotypiene, kan det sees som en del av hva kan kalles queer mainstreaming, hvordan kunst behandler skeive karakterer og plots i en nesten homofobisk stereotypering (4). I det skeive tidsskriftet Løvetann (5) skriver de om skeiv estetikk og følsomhet at de homofiles svar på myten om oss som svake, hysteriske og feminine er å enten portrettere antitesen, den supermaskuline homofile mannen, eller å ta det forkrøplede bildet og forstørre det til det ugjenkjennelige, som et speilbilde på undertrykkernes holdninger (5).

Jeg er ikke en skeiv kunstner fordi jeg er homofil. Min kunst er ikke skeiv fordi den primært portretterer og tematiserer LHBTQI-personers seksualitet og kjønnsidentitet. Kunst blir skeiv når den forsøker skape et åpent, utforskende rom som leker med, protesterer mot, utfordrer og åpner opp det oppleste og vedtatte. Det utfordrer ikke bare normalitet i det heteronormative, men også konvensjonelle forståelser av LHBTQI-menneskers seksualitet og identitet. Vi trenger et kunst- og kulturliv som tar denne oppgaven som en motvekt til alle de krefter (2), også innen kunsten, som vil dominere og begrense. Jeg har stor tillit til det som er annerledes, å være nysgjerrig heller enn tradisjonsbundet. Dermed handler skeiv kunst også om å utfordre premisser for hvordan kunsten er organisert og hva som er synlig. Som leder av det store kunstnerkollektivet Skeive Kunstnere, som siden startsparket til Øyvind Rauset i 1985 har utviklet seg til Oslo Prides kunstneriske hjørnesten, er jeg stolt av å være med å skape et rom hvor kunst kan stilles ut uavhengig av kunstnerens privatøkonomi, utdannelse, CV og nettverk – alle som har noe å si får være med, på samme grunnlag. Også den offentlige kulturarena er også et trangt, begrensende og ekskluderende rom.  Jeg tror på det fellesskapet, fordi det skaper rom for reelt mangfold og unngår i det lengste å skape skiller for god og dårlig kunst. Her skal vi slippe å bruke undertrykkernes mål hvor vi opphøyer oss til dommere og siler hva som er rett og feil kunst, rett og feil menneske. Jeg mener at kunst neppe vil holde seg skeiv lenge om den er bundet av offentlige kulturinstitusjoners kuratering og gunst. Den skeive kunsten tåler og våger å ikke være populær, å ikke få plass i det gode selskap, være forstyrrende og fortsatt synlig.

Den skeive kunsten gir mening først og fremst i spennet imellom, i blindsonen til det heteronormative, til mainstream. I dette er kontekst dobbelt så viktig, fordi det skeive handler nettopp om å gi en historie til de historieløse, mening i det meningsløse, et speil til ansiktet som gjemmer seg bak en maske. Skeiv kunst er livsviktig fordi gjenkjennelsen gjennom de skeive karakterene, de skeive historiene er nødvendige for å oppnå en plass i verden. For meg handler skeiv kunst om å være synlig, å ta av seg masken, for de som selv ikke kan eller tør, og for de som trenger å konfronteres med det, slik at vi kan slippe å føle at vi står på en scene, at vi spiller noen andres teater.


I kunsten fant jeg min historie, min kultur, mitt folks tradisjon og arv. Plutselig hvilte min egen lille kamp på flere århundrer med kamp. Når man ikke kjemper alene, blir motet mer tilgjengelig. Mot er å fortsette selv om man er redd. I kunsten så jeg at jeg var en del av noe. Jeg hadde en fortid. Den stygge andungen oppdaget til sist hvem han egentlig er.



(0). Grosvold, R. (2008). Bjørn Eriks historie - 16 år etter. Gaysir. Hentet 1/10-18 fra: https://www.gaysir.no/artikkel.cshtml?cid=13271
(1) Paulsen, E. (2017). Kyss, Klapp og rimming på utstilling. Gaysir. Hentet 12/11.2018 fra:
https://www.gaysir.no/artikkel.cshtml?cid=19001
(2) Ljøgodt, K. (2017) Skeiv kunst forbigås i Norge. Minerva. Hentet 10/11.2018 fra:
https://www.minervanett.no/skeiv-kunst-forbigas-norge/
(3) Wegling, M. (2017). Fotokunst med tematisk vidvinkel. Gaysir. Hentet 12/11-18 fra: https://www.gaysir.no/artikkel.cshtml?cid=19265
(4) Leung, H. H. (2012). Homosexuality and Queer Aesthetics. Blackwell Publishing Ltd. Hentet 12/11-18 fra:
http://www.academia.edu/7842935/Homosexuality_and_Queer_Aesthetics_in_Chinese_Cinema
(5) Manum, O. A. (1987). Homofil følsomhet – Noen manifestasjonsformer.  Løvetann, 4, ss. 26-29.
(6) Christiansen, A. (2017). Popartister spiller skeive. Fædrelandsvennen. Hentet 12/11-18 fra: https://www.fvn.no/lokalkulturen/i/qK0bw/Popartister-spiller-skeive