Hvordan skal man skrive om marginaliserte grupper uten å opprettholde deres marginale status? Det er mange som setter seg imot å fremheve sin egen eller andres skeivhet. Vi er jo først og fremst mennesker. Først og fremst menneske. Dette brukes i flere argumentasjoner, ikke i bare det som omhandler det skeive. Det klinger jo fint. Det syns visst Henrik Ibsen også. I Et Dukkehjem (1879) forlater Nora mannen sin med de samme ordene «Jeg er først og fremst et menneske». Dette sier hun som svar til Helmer som påstår at hun først og fremst er hustru og mor. Her brukes det altså feministisk. Men hva er et menneske? Er ikke det alle disse små delene av våre valg, impulser, tanker og erfaringer? Et menneske uten alt dette blir kun en kropp. Og for å følge videre eksempelet med Nora, så er det selvsagt ikke det hun mener, det er vel snarere tvert imot. Når Nora krever menneskelighet på lik linje med sin mann, viser hun at hun som kvinne ikke har dette like selvfølgelig som han. Det må uttales. Helmer trenger ikke påpeke for hverken oss eller noen av stykkets karakterer at han er et menneske. Og Nora har jo rett, for når hun sier hun er menneske før hustru og mor, krever hun selvstendighet fra mannen og barna. Hun eksisterer også uavhengig av dem. Nora er selvsagt et menneske. Det er Helmer også. Og hun er en kvinne, mens Helmer er en mann. Hun er en mor, mens Helmer er en far. Og jeg kan gjerne fortsette, men jeg skal la være. Poenget er at alt dette betyr forskjellige ting. Hennes kjønn har påvirket livsløpet hennes, og dette i en annen retning enn Helmers. Det må vi anerkjenne. Helmer kan være både ektemann, far og menneske, mens Nora må kvitte seg med sin status som hustru og mor for å oppleve samme menneskelighet. Det er problematisk.

Det er altså, på mange måter, veldig tungt å være kvinne. For vi er, Som Simone de Beauvoir oppdaget, det annet kjønn. Skeive seksualiteter blir også den andre: den merkede motparten. Vi sier ikke mannlig kunstner, ikke heteroseksuell kunstner, ikke hvit kunstner, vi sier bare kunstner. Det er den antatte standarden. Nevner vi ikke det homoseksuelle blir det altså antatt for heteroseksualitet og dermed usynlig.

Balansen mellom overdreven essensialisering og total taushet kan være vanskelig. For når er det relevant å nevne noens seksuelle legning? Når det skeive nevnes kan man si at det kan gå to veier: positivt eller negativt. Synlighet og representasjon er positivt, men forenkling av komplekse identitetsforståelser i form av opprettholdelse av stereotypier er negativt. Det kan være utfordrende å finne ut av når det å nevne det skeive beriker forståelsen vår og når det eventuelt begrenser. Dette spørsmålet om begrensning dukker ofte opp og er interessant, for det viser at vi legger store byrder til ideer om seksualitet. Kan det være at problemet ikke ligger i at man påpeker folks legning, men heller i hva vi legger i dette: de rammene vi har satt til seksualiteter som ikke er heteroseksuelle. I stedet for at den skeive selv må veie, måle og balansere egen synlighet, burde vi heller angripe hva vi forbinder med skeivhet. Hvorfor må det være begrensende?

Synlighet er et heteroseksuelt privilegium

De som ville ha reagert på å omtale Virginia Wolf som en skeiv kvinnelig forfatter og kanskje sagt at dette var begrensende, ville mest sannsynlig ment det var uproblematisk å si at hun var en britisk forfatter. Nasjonalitet er altså annerledes, det kan i mange tilfeller bare være nøytral informasjon i tillegg til at det forventes at man skal give credit where credit is due. Vi er ikke like redde for å avsløre nasjonaliteten vår. Poet Denice Frohman har forklart dette veldig treffende i forbindelse med den amerikanske (og skeive) skuespilleren Raven Symone: «Raven Symone says “no labels” but calls herself “American.” What she really means is don’t call me anything that isn’t already celebrated.» Å påpeke nasjonalitet uten annen kontekst gir bare en liten flik av et større bilde. Det å være brite kan oppleves forskjellig. Det spørs hvor i England man bor, ens økonomiske situasjon, sosiale forbindelser, familie, utdannelse, og ja, ens kjønn og seksualitet. Nasjonalitet som prefiks kan dermed også være et problem for noen kunstnere om dette påvirker hva kunstneren forventes å skape, hvilke temaer som kunstneren skal behandle og hvordan dette skal gjøres. Det betyr likevel ikke at vi skal skjule kunstnerens nasjonalitet, men heller utvide vår forståelse angående nasjonaliteten.

Synlighet er et heteroseksuelt privilegium. Noe som tas for gitt. Lenge var strategien for å få homoseksualitet mer godtatt, å vise at det fantes homoseksuelle som hadde bidratt til samfunnet, kunsten og kulturen. Dette var homoseksuelle menns strategi og menneskene som ble fremhevet var også menn: Sokrates, Michelangelo, Shakespeare m.fl. Dette blir problematisk av flere grunner. Å tildele moderne identitetskategorie på tidligere tider blir fort feil. I tillegg er det alltid menn som blir synlige i slike forsøk, da kvinner oftere har blitt eksludert fra den offentlige sfære. Også skal det selvsagt ikke være nødvendig å bidra til kunst- og kulturscenen for å få ivaretatt sine menneskerettigheter. Men i tillegg til å være en strategi for å heve statusen til homoseksualitet, var dette også brukt for å gi homoseksuelle menn en historie. En viten at det hadde vært menn som dem før, at de ikke var alene. Det var noen å identifisere seg med, og en synlighet man ellers ikke hadde. Det var rett og slett viktig for selvbildet. Det kan vi jo se hos alle mennesker, at røtter betyr mye for oss.

Same love har blitt et mantra

Alt dette kan utvides og si at kan være et spørsmål om biografi. Hvorvidt det biografiske skal ha noe å si på et kunstverk eller et litterært verk. Hvordan skille detskapte fra skaperen er ikke enkelt. Hvor mye av skaperen farger av på verket og hvor mye av dette kan sies å være bevisst. Den franske filosofen Jaques Derrida har påpekt at biografier også er skapte og mener en biografi ofte kan si mer om den som skrev enn om den som er skrevet om. Altså kan hva vi regner for relevant og ikke i en persons liv, ofte heller reflektere oss som snakker. Alf Prøysen er et godt eksempel på dette, da hans skeivhet har blitt eksludert fra biografier og andre steder som skal gi informasjon om hans liv. Prøysens venn, musikeren Ole Paus, gikk også ut i mediene og benektet at Prøysen ikke var heteroseksuell, før han senere måtte gå tilbake på det, men med den unnskyldningen at han mente det var irrelevant. Men hvem er det irrelevant for? Ole Paus? Prøysen? Oss som konsumerer Prøysen på ett vis, eller skeive mennesker generelt? På noen måter er det jo irrelevant. Man kan hygge seg med musevisa uten å bry seg om forfatterens seksuelle legning. Men likevel er den åpenbare usynliggjøringen av Prøysens skeivhet svært problematisk, for det viser at det som ikke er heteroseksuelt, må skjules. Altså blir det bevisste fraværet av denne informasjonen relevant, ikke så mye for musevisa, men for vår forståelse av samfunnet og de som velger å holde denne informasjonen skjult.

Same love har blitt et mantra, som glir over alle aktivister og alliertes lepper, og vel så ofte på sosiale medier. Men selvom kjærligheten skal være verdt like mye, så har den forskjellige prøvelser og forskjellige historier. Homoseksualitet er ikke lik heteroseksualitet i den grad at homoseksuelle har måttet gå gjennom prøvelser som heteroseksuelle stort sett unngår. Det er forskjellige kulturhistorier. Man har historisk sett arrangert forhold på andre måter da man ikke hadde tilgang på like mye åpenhet, og man har hatt egne subkulturer der det sosiale ofte skilte seg fra den heteroseksuelle majoriteten. Dette bør ikke glemmes og gjemmes i mantraet «same love». Samme, eller lik, burde ikke handle om å overbevise heteroseksuelle at vi er ufarlige fordi vi er akkurat som dem, vil akkurat det samme og higer etter samme forholdsstruktur. I denne jakten på likhet mister vi ofte de forskjellige historiene og levesettene. Vi ender opp med å vende oss bort fra de i bevegelsen som skiller seg for mye ut.

Selv om skeivhet i en ideell verden ikke bør bety noe, så gjør det det i denne virkelige verden. Altså påvirker det ofte menneskers liv og blir en del av deres biografi. Når man forsøker å avproblematisere skeivhet ved å si dette ikke er nevneverdig, sier man indirekte at det ikke er viktig. Og skeivhet kan være veldig viktig og relevant for publikumet av de skapte produktene, uansett om skeivhet ikke spilte veldig stor rolle hos skaperen av produktet. Altså kan det være at en skeiv forfatter ikke overførte noen av sine erfaringer i forbindelse med det skeive over på et litterært verk. Her kan man si at det skeive kan være irrelevant for forståelsen av verket, men at lesere eller betraktere av verket fortsatt ønsker informasjonen og finner dette berikende, om ikke annet enn på et personlig plan. Dette handler mye om representasjon og det er noe vi alle har behov for. Man kan se til USA og presidentvalget i 2008, da Barack Obama ble den første Afro-Amerikanske presidenten i USAs historie. Svarte velgere over hele landet jublet. For første gang hadde man en som kunne representere dem. Selvsagt har Obama et helt annet liv enn de fleste andre svarte i Amerika, men symbolsk er det nok at man deler hudfarge, selvom man ikke deler noe annet. Og ofte er det i det symbolske at vi finner håp, trøst og ikke minst, legitimitet.