Min forelskelse i Tommy Picos diktning begynte med stemmen hans. Han er vittig og lettbeint, selv når hans essayistiske eksperiment tar for seg tunge tema. IRL og Nature Poem var de første bøkene jeg leste. Disse ble toneangivende. Junk og Feed kom senere og jeg slukte dem glupskt. Alle fire diktbøkene oppleves, uten forbehold, som skeive, frigjort og genuine. De gav meg ny innsikt i oppveksten og livet som urinnvåner i Amerika. Samlingen fremhever det problematiske med identiteten til fortelleren og poeten, hans alterego står sentralt i utbasuneringen, men med tragedie følger komedie når Teebs tar oss med på en tur igjennom landskapet av hans liv.


Eposet

I det siste har poesiens lengste form hatt en oppblomstring. Eposet som liksom var oppbrukt, har nå blitt en eksperimentell form for de av oss som ikke passer inn i samfunnets segmenterte rammer. Tommy Pico er en av de fremste i denne bevegelsen i samtidslitteraturen. For ordens skyld, eposet er en sjanger i form av et sammenhengende dikt med et lengre handlingsforløp. Det er best kjent fra greske klassikere som Iliaden og Odysseen av Homer, og består som regel av heltedåder som betyr mye for en kultur eller en nasjon. 


I Teebs tetralogien får vi et oppgjør med hvordan det er å vokse opp i en nasjon som har overlevd, men som fortsatt er underlagt en annen nasjon. Teebs fremstår som et alterego av forfatteren som snakker ut, imot og for identitetene han innehaver. Ved å gripe fatt i roten av den vestlige litteraturen og veve den sammen med elementer fra samtidskulturen og egen tradisjon, spinner han frem et forfriskende pust i en sjanger man har vært begjært foreldet.


Fakta

Forfatter: Tommy "Teebs" Pico.
Samling: Teebs Tetralogy.
Diktbok 1: IRL, Birds, LLC, 2016.
Diktbok 2: NATURE POEM, Tin House Books, 2017.
Diktbok 3: JUNK, Tin House Books, 2018.
Diktbok 4: FEED, Tin House Books, 2019.
Få en full oversikt på hjemmesiden hans: http://tommy-pico.com/


Bakgrunn

Tommy Pico er en nokså ukjent poet fra ett av New York bys mindre forlagshus, kalt Tin House, med hovedkvarter i Portland, Oregon. Han er bedre kjent fra podkasten Food4Thot, hvor han deltar i løs prat med tre andre skeive forfattere i en miks av raseidentiteter. Han har også andre podkaster som Scream, Queen! og JUNK. Den siste ble brukt til å promotere den tredje boken i tetralogien. I tillegg etablerte han og var redaktør for et tidsskrift og antirasistisk, skeivt-positivt kollektiv kalt birdsong, i perioden 2008-2013, som bedrev publisering av kunst og litteratur.


“The idea

is that a “true self” exists somewhere below the layers and layers of scarves–

all squishy eternity and Cèdre Atlas Atelier toilet water


and in the contour, a false self

The persona


we create to conform to society

Maison de Parfum [lukten av familie/hjemme]”

(Feed, s. 44).


Tetralogien er sammenfattet rundt alteregoet "Teebs", slik tittelen tilsier. Dette alteregoet er det performative aspektet av forfatterskapet som oftest kommer frem via hans tekstopplesninger, men det er også til stede i tekstenes utforming og vendinger. Selve stemmen hans skaper en egen driv i forfatterskapet og er en styrke han ofte kommer tilbake til. Som sønn av styrelederen for Kumeyaay nasjonen i Viejas Reservation i California, har han vokst opp med en far som taler offentlig og vektlegger ordets betydning for folk. 


“There is no such thing
as “Indian,” but now

there’s no turning back.”

(IRL, s. 25).


Teebs unike bakgrunn som skeiv, amerikansk indianer (eller NDN som han bruker) gir et skråblikk på USA samt den etablerte kulturen og litteraturen han har blitt opplært i. NDN er et begrep han bruker for "indianer" i motstand mot assimileringen og utryddelsen hans nasjon gjennomgår. Mye likt hvordan rasebegrepet holdes på av melaninrike fordi det er et begrep som gjør det lettere å snakke om rasisme som et sosialt konsept. Genealogi tilsier at mennesker ikke har store genetisk variasjoner, men rasebegrepet har satt spor som ikke kan viskes ut ved å si at vi alle er like. NDN er en stenografi av “indianer” og brukes av noen nasjoner i USA. Det er samtidig navnet på et gen tilknyttet genomisk preging fra foreldrenes arvestoff, som antageligvis er bevisst brukt i henhold til tematikken om arvet traume i diktene.


Han setter seg selv inn i tradisjonen fra A.R. Ammons, urgammel Kumeyaay fuglesang og Beyonces visuelle album. Det er disse tre utpekte tradisjonene man kan følge utviklingen av og se komme til uttrykk på forskjellige steder i løpet av tetralogien. Hvor de ulike diktene er segmenter som tar inspirasjon og form fra disse tradisjonene. Segmentene glir over i hverandre og jazzer seg i mellom, og hvert segment bærer fram den ene tradisjonen noe sterkere enn de andre. 


“There’s my body,
and then there’s your body––

basically the plot

of every Beyoncé song

don’t write heavenly body

don’t write heavenly body

don’t write heavenly

Let’s call Muse a heavenly

body

“(IRL, s. 11).


Denne diskursen innad i tetralogien gir seg også til kjenne i hvordan alteregoet formes og brukes som forteller samt hvordan det påvirker poetens eget forhold til seg selv og livet mellom utgivelsene. Kroppen, hans spesifikt og jorden vår, knyttes sammen i løpet av diktene og vi får en opplevelse av det å være alene, ensom og samtidig å være sammen, siden vi kommer tett på ham som person og måten han ser verden på. Musene hans ser også ut til å være de varierte sangerne han nevner underveis. De fungerer som hans inspirasjon og ledsagere igjennom verket.


1. IRL

“I text Girard do
u wanna come
over? Watch me stuff
swim trunks into 

a weekender bag
and maybe a movie?

Regret is a gift
that keeps on giving I
think it was Sontag
or Sonic the Hedgehog
who said just dash dodge
weave faster than you 

can think n there’s no
time to shame spiral”

(IRL, s. 7).


Det første diktet er et brak. Her benytter han SMSens direkte tilskrivning som et nåtidig uttrykk av et episkdikt i formen av en sammenhengende tekstmelding. Det er et hastverk i diktet. En lekenhet som trenger dyktighet til å utføres bra. Han bruker stor forbokstav til å understreke opplesnings hint, inndeling av setninger og kunstpauser for å gi bevisst trykk og avbryte løpende linjer (enjambment) midt i setninger. Raske skift i stemning, myke overganger i tematikk via assosiasjoner og gjentagende repetisjoner, er fordelt på en god måte til å beholde oppmerksomheten. 


Kursiv er brukt til samtaler, fantasert eller referert, og utallige akronymer og forkortninger brukes bevisst. Noen forkortninger brukes noe om hverandre som "bc" og "b/c" for "because", men i helheten har det ikke mye å si siden det uansett bidrar til tekstmeldingsfølelsen man får av diktet. Det som tar deg mest ut av denne følelsen er den åpenbare lengden og ordrikheten av teksten i seg selv. Hvem skriver meldinger som er så lange? Ser på meg selv.


Opplevelsen av identitet og tilhørighet, mellom kulturer og nærsamfunn, er sentrale temaer. Avvisning og opprør bobler og sprekker mellom deklamasjoner av selvforakt og resignasjon. Selv i den dypeste rådløsheten finnes det humor og diktet transcenderer den levde opplevelsen av poeten. Diktet inviterer oss til å se igjennom et vindu av nye perspektiver, mens det veksler oppmerksomheten vår mellom en tapt fortid og en håpefull fremtid.


“Whatever Kumeyaay word
for ‘they’ Catholicism erased
Assimilationist homophobia
A word I’m not attuned to bc
I’m hearing slap cat stream
thump thump party outside
my window I am the window

of my tribe I lift the house
of Goddess I am a new
ward, draining, bleeding out
Hello, I sit down.”
(IRL, s. 93).


Kumeyaay birdsong eller Bird er episke sangsykluser som forteller hvordan Kumeyaay kom til dalen og hva de så på veien (IRL, s. 84). Bruken av termen "epos" om denne sangsyklusen illustrerer poenget hans bra. Det koloniserte språket og kulturen har tapt egen selvstendighet og er bare definert igjennom undertrykkerens termer. Istedenfor kan vi derfor forestille oss at denne fuglesangen har overlevde fortiden og har gjenoppstått som et vindu til fremtiden. Det bringer helt klart et håp til et heroisk narrativ om overlevelse og en selvstendighet utover å være tilknyttet Vestens vugge i gresk diktning.


“Don’t tell anyone I’m at

Urban Outfitters, got it?

They sell “native american”
shit n I’ve a reputation

Like Narragansett––how

fucking disgusting Naming
a beer after an NDN tribe?
That company is pure scum.
I mean, I’ll have a ‘Gansett bc
that shit’s tasty/cheap but I have
at least the good sense to h8
myself. These black jeans
don’t make me feel
like garbage bc I been
running but also I don’t feel
anything from the waist
down bc they’re lay-
down-to-zip-up tight.”
(IRL, s. 91).


Det første diktet setter også opp temaer for senere segmentene ved å referere til hans vanskeligheter tilknyttet natur, som er et sentralt tema i Nature Poem, og følelsen av å være søppel, som blir omdefinert i Junk, og ensomheten som alltid er til stede i Feed og de uventede svingene i livet generelt. På denne måten er IRL essensiell til å forstå Tommys prosjekt. Dette er proklamasjonen av hans forfatterskap og akkumulasjonen av hans værende.


2. Nature Poem

“Men smack


the monoliths in Mosul back to stone and dust. I’m devastated
in the midst of Vicodin
Thank god for colonialist plundering, right? At least some of these 

artifacts remain intact behind glass, says History


Kumeyaay burial urns dug from context, their ashes dumped and placed
on display at the Museum of Man, Casket art, mantelpieces in SoCal
social well-to-do living rooms


A warden is seldom welcomed, I say.


Lives flicker, says History


I, too, wd like a monument, says Ego”

(Nature Poem, s. 6 - Start). 


Det andre diktet er hvor han har funnet seg mest til rette. Dette er også diktet som konfronterer meg mest som leser. Med bakgrunn fra arkeologi, historie og litteratur i den vestlige kanon blir konfrontasjonen sterk i møte med urettferdigheten og den trivielle virkeligheten tapet av egen kultur tilsier i et postkolonialt og kapitalistisk samfunn. Om man ønsker bedre innsikt i appropriasjonsdebatten, vil dette være første sted å lese seg opp. Det er en tung murstein som klemmer brystet med klarhet. Den er gitt i fleipende desperasjon.

“What is a fact even?

James rolls his eyes. What do you mean what’s a fact? A fact is a fact. Facts are real. Proven. Objective” (Nature Poem, s. 49).


Fakta er feilslutninger, påpeker han. De tar utgangspunktet i hvem som slutter de, et kjent konsept innen Humaniora, men det er en påminnelse om at genealogi startet med eugenikk som også ble ansett som fakta. Samefolket var blant de første til å bli studert i starten av 1900 tallet, for å trekke dette hjem til Norge. Slektforskning er ikke uten fallgroper.


“Approaching scientism,
universalism, a supremacy
of any given thought
process––strikes me A
hammer of dark spots. America
never intended me to live

So the we never intended

to include me.”
(IRL, s. 70).


Kroppen er en viktig metafor. For døende NDN kropper er normalt for ham, en begivenhet likt vann som flyter forbi. Det er en intensitet i diktet via de indre samtalene, tankene og bevissthetsstrømmen (stream of consciousness) vi følger som motiverer, samler og brøler mot urettferdigheten. Likevel, er tankestrømmen i Nature Poem ikke like stri som den var i IRL.


“I can’t write a nature poem bc that conversation happens in the Hall of
South American Peoples in the American Museum of Natural History


btwn two white ladies in buttery shawls as they pass a display case of
“traditional” garb from one tribe or another it doesn't really matter to anyone


and that word Natural in Natural History hangs

also History

also Peoples

hangs as in frames


it’s horrible how their culture was destroyed


as if in some reckless storm


but thank god we were able to save some of these artifacts – history is so

important. Will you look at this metalwork? I could cry


Look, I’m sure you really do just want to wear those dream catcher
earrings. They’re beautiful. I’m sure you don’t mean any harm, I’m sure
you don’t really think abt us at all. I’m sure you don’t understand the
concept of off-limits. But what if by not wearing a headdress in yr music
video or changing yr damn mascot and perhaps adding .05% of personal
annoyance to yr life for the twenty minutes it last, the 103 young ppl
who tried to kill themselves on the Pine Ridge Indian reservation over
the past four months wanted to live 50% more


I don’t want to be seen, generally, I’m a natural introvert, n I def don’t
want to be seen by white ladies in buttery shawls,
but I will literally die if I don’t scream”

(Nature Poem, s. 56 - Hele).


Formen er frigjort fra den lange, sammenhengende tekstmeldingen i IRL, og inneholder heller flere individuelle bruddstykker som veves sammen til ett essay om hvorfor naturpoesi er umulig å skrive for en NDN. Nature Poem tjener på å ha hatt IRL før seg med tematikken klar til å utforskes videre. I flyten mellom de individuelle bruddstykkene av gjentagende former, kommer også avstikkere som benytter seg av monostich. Det siste er en form for selvstendig verselinje som et eget dikt, og er et hint av A. R. Ammons tradisjon i Tommys diktning: 


“Admit it. This is the poem you wanted all along” (Nature Poem, s. 73).


Til tider er Nature Poem tettere på en serie kortfortellinger (short stories), på grunn av prosaformatet, enn dikt. Selv om repetisjoner, forkortelser og akronymer er med over fra tidligere, minner teksten mer om Tumbler poster. HeyTeebs var tross alt hjemmesiden hans tidligere. Han omposter også en samtale han hadde med Angel Nafis (en annen poet du burde sjekke ut), som en del av diktet. SoMe formatet påvirker derfor fremtoningen.


“I’m abt to get fucked by Don Draper on a rooftop but stinging smoke
wraps us like thick blankets I wake up like fuck did I have a cigarette
last night
, no dry sockets plz
but it’s just my neighborhood on fire – I


rush outside the billow yanks across the sky and into Queens. It’s an 

archive burning, a record storage building near the water. Singed bits of

text rain onto the concrete, streets swallowed in fragments like a Sappho


How do statues become more galvanizing than refugees
is not something I wd include in a nature poem.”

(Nature Poem, s. 6 - Slutt). 


Fragmentert narrativ, påkalling av sapfisk diktning og bruken av ode i en bevisst lek med moder jord som gudinne gir et tydelig bilde av leken han har med kanonen til vestlig kultur mens han lager fremtiden for Kumeyaays kultur. Denne bruken er derimot aldri overtydelig og tvilen om det i det hele tatt skjer forblir ved meg. Teebs er for kul for hans egen visdom. Han er vittig i hans egen avskrivning og kåtere enn hans egne prinsipper.


3. Junk

“I used to read a lot of perfect poems, now I read a lot of Garbage

by A. R. Ammons

the old mysteries avail themselves of technique.”
(Nature Poem, s. 14).

Det tredje diktet er hvor hans homoseksuelle identitet tar over narrativet. Å dokumentere sitt eget liv som skeiv NDN med alle absurditeter, gleder og sorger har skapt grunnlaget for dette verket i helhet. I Junk viser han et bilde av det skrotet som har blitt formet av imperialistisk historie og har tatt vekk funksjonen og betydningen av hans kultur, språk, religion og liv. "Junk" som skrot, blir knyttet til utstyret på en mann og samtidig til historie, minner og bakgrunn. Dette viser til at han elsker det han samtidig har et problematisk forhold til; konfliktene i hans identitet.


“Love in a hopeless kingdom Like, okay sugar and booze feel

good, then bad Sometimes real bad But art feels bad before it


feels even worse And then even the best n I just want to wear a

pretty dress When I left yr house for the last time you said “aw,


now I’m sad” Grief is another way of making it all about you

How costume is yr grief? How girthy? How banshee? Everyone


wants to be loud and public and right Whose grief can piss the

farthest Is the poem distinct or another kind of feed I’m starvin


(...)

Like Junk passing 2 garbage passing 2 ashes passing 2 atoms


Extinction wipes words from earth The only way to fight ISIS

is to wipe them from the face of the earth But I’m from a group


that others have tried to wipe from the face of the earth Had

reasons like yours – savages, bloodthirsty, inhuman – War


doesn’t work Anything simple is a ruse Life somehow earns its 

complications Never just the night in question I’m not saying


gay men are bad I’m just saying I don’t like them They keep

saying they “are paleo now, bitch” L’Oréal True Grip textur-


izing powder hair Pubes trimmed like a French garden (if any

at all) (Junk, s. 23-24).


I USAs homomiljø og drag scene finnes konseptet om å lære barna (teaching the children), hvor man lærer opp, som regel, yngre homofile i homofiles historie and kultur. På mange måter foretar Teebs seg noe lignende i Junk. Han bruker en homopedagogisk metode ved å lure oss inn med pikk og rumpe før han snur det elegant opp ned med en leksjon i tragedie og lidelse i nåtidens politiske hendelser og knytter oss dermed tettere til NDN historie. Samtidig dykker han dypt i samtidskulturen med referanser og idoler, og i Junk hyller han Janet Jackson spesielt.


“Love in the time of

climate change Should I be nervous? No, it’s too dark in here


for that There’s light and a screen & our moon faces, reflecting
This is an epic, dummy Get yr muse Hail Janet Jackson, patron


saint of Eternal Utility but Selective Relevance I whisper Feed-
back, feedback
into the bedding Usually when you gag it’s bc


something needs to come out So it strikes me as funny ha ha

funny to gag while trying to stuff someone’s whole Junk in

(Junk, s. 1).

Den klare formen, tatt fra A.R.Ammons, minner om heroic couplets, to rimende versjeliner, uten rim. Formen har en relativt streng struktur, slik at tankestrømmen som følger kan bøye seg i flere assosiasjoner uten å slenge oss ut av rytmen. Man henger med i tankerekken og i overgangene. De innskutte og bebreidende tankene gir et ekstra slag av nærhet til fortelleren. Det er vanskelig å skille poeten og alteregoet, såpass at dette kommenteres i teksten av poeten selv. 


“When I started this I was delirious frenetic and in the


cyclone I found Teebs, the bratty diva, my alter ego You rang?

I put him on and everyone loves him He is piss & vinegar &


libido & punchlines Everyone wants to chat w/ him, desper-

ation and all He’s onstage, a whip He cracks and crack up He


doesn’t “do” hesitation Just hyperbole I wear him on dates

and he always gets a text on the way home (...)


(...) They all want to fuck


Teebs and after a while I forget that he comes off But the more

I AM Teebs the less I’m writing because writing requires the


hesitation, the fear, the insecurity, the reflection So Teebs I’m

going to leave you in the lines I can write you or I can be you


but not both” (Junk, s. 58-59).


Junk er bevis på at delirium forløser sannhet. Man undrer seg over hvor mye av kaoset som virkelig er kaos. På en måte virker det som om Teebs har stålkontroll mens narrativet flyter over av seg selv. Det svømmer innom alt mulig, men allikevel kommer det fram dit det skal. Det er som å tro på skriveprosessen. Under overflaten virker det heller som bra bruk av teknikk. Et dypdykk ville nok gi bedre forståelse for hvordan dette er oppnådd. Opplesningen på slutten av hver Junk podkast gir et innblikk i hvordan det fremføres.


Det er et dikt som var ment til å være den siste i samlingen, og man merker det mot slutten. Trådene strammes til og flettes fint i sammen. Muligens før man egentlig er klar til å la den fare. Gitt Grindr fenomenet som den tar oss med på, forblir denne avslutningen i kjent stil. Et kort og konsist, raskt avbrudd. Slik sett var det uventet at Feed skulle komme ut senere. Selv om samlingen hadde klart seg som en trilogi, er det helt klart fint med en til.


4. Feed

“Leaving yr status
up to the feed, open
to the scroll, who do you
want knowing you r suicidal?
The obvi answer is every-
body, but the whisper
is more
particular.
Ppl lean in.”

(IRL, s. 39).


Den fjerde boken sirkler tilbake på de tidligere bøkene. Vanligvis brukes repetisjon tre ganger, Feed er den sjeldne fjerde gangen som understreker viktigheten av helheten. Hvor Junk handlet om Control blir Feed som Feedback til trilogien før. En siderett, oppsummering og epilog av temaene vi har fått servert til nå. Det er her tidsånden bryter plutselig inn med tematisk plasserte setninger, likt monostikkene i Nature Poem, og nostalgien kommer frem i spillelisten som følger igjennom diktet.


“IS ***** GIVING AUTHORITARIANISM A BAD NAME?“ (Feed, s. 67).


Feed er også lest inn som en guide for High Land Park i NYC. Parken er konvertert fra en opphøyet jernbanelinjen som tidligere var overgrodd og forlatt. Det er her paragrafene kalt in three voice, like a braid fungerer og gir mening. Det er vanskelig å få effekten av opplesningen i et skriftlig format, og jeg anbefaler å oppleve hvordan det høres ut i realiteten. Det skal sies at det under opplesningen kommer frem linjer fra utdragene som ikke ellers er å finne i boken. En ufullstendig gjengivelse av ordlydene for in three voices, like a braid paragrafen bekrefter mistanken min om at det muligens har gått noe fort i sammenfatningen av Feed.

Sjekk:

“[in three voices, like a braid: Flyover]
bigleaf magnolia, Magnolia macrophylla; magnolia macro-FYE-luh

umbrella magnolia, Magnolia tripetala; magnolia try-Pet-ah-luh

sweetbay magnolia, Magnolia virginiana; magnolia vur-jin-ee-EY-nuh”

(Feed, s. 67).


Motfor:

“[in three voices, like a braid: Wildflower Field & Radial Plantings]
prairie sage, Salvia azurea;

tall tickseed, Coreopsis tripteris;

willowleaf sunflower, Helianthus salicifolius”

(Feed, s. 69).


Det er pirk i det store bildet, men det rokker ved den gjennomførte stilen vi har fått fremført frem til nå. Å tvile på om noe er bevisst eller ikke i et dikt er sjeldent bra. Spesielt for noen som tar store hopp og gjennomgående utfordrer leseren, og ellers utviser stor kontroll og lekenhet. Ved første gjennomlesning var det også disse paragrafene som brøt inn i teksten og satte meg ut. Det har muligens gitt et vedvarende inntrykk av unødvendig avbrytelse fra tekstens virkelige kjerne og er for meg et tegn på at poeten her ville for mye. På en annen måte kan disse paragrafene gi en pause fra de tunge temaene og være et rom for å puste i mellom dragene. Spesielt imellom de emosjonelle påkjenningene og de humoristiske overgangene fungerer det godt å ha en tørr, vitenskapelig pausegraf.


“Dear reader, don’t stone me for this:


   (...) Wake

up in Philly, fully Teebs


The road performs

a smile stretched over the drum of my

“prepare a face to meet the faces you will meet”

Teebs-inflated, it’s like the other “me” watches from the sunken

place pushes

that “true self”

deeper dapper down deep

until it’s like I gotta Dwayne the Rock Johnson

myself out of a crevasse in the 


Himalayas


via super dramatic helicopter rescue” 

(Feed, s. 45-46).


Brevformen gir en nærhet mellom leseren og poeten. Valget er bevisst i å få frem ambivalensen mellom alteregoet Teebs som fremfører og er en del av verket, og Tommy som har laget det. En dragning mellom ekstrovert og introvert på turné. Slik fortsetter den essayistiske letingen etter selvet, slik tetralogiens tittel indikerer, med å sette opp minner, opplevelser og håp i nye rammer og fortellinger. Teebs etablerer en ny måte å tenke angående avstand, nærhet og uvissheten rundt eksistens, og spør: vil sulten vår stoppe?


“Wilkes: Let’s just say that the nature of intelligent civilization, one

that’s been around a lot longer than us, one that’s smart enough to be

aware of us, let’s give them some credit. If we’re not detecting them it’s

because they don’t want to be detected.

Me: Sure but no matter where you go, elements are all the same. Gold

and helium and shit. Space is infinite but resources aren’t. In a world this

rich in resources, they would be farming the fuck out of us right now.

Wilkes: The way we’re doing things, we can’t last much longer as it is.

Everyone kind of knows that. Every morning I take a shower I wonder

what it’s going to be like when bathing is a luxury, the way it is for so

many other people in the world. If they are older than us, they would

have had to figure out some other way of being. They would have to

be better than us, or perish.

Me: It sounds like you’re saying civilization isn’t inherently imperial.

Wilkes: Maybe

Me: Are you . . . an optimist?

Wilkes: So we’re just throwing around the “O” word now, willy-nilly?
Enough with your sailor talk!”

(Feed, s. 20).


Teebs blunker til greske klassikere og flørter med dens sjangere, men lar seg aldri plassere helt tydelig innenfor deres rammer. Han filtrerer de heller gjennom samtidens popkultur og eget forgodtbefinnende. Mens han filosoferer i Sokratisk dialog, Socrateasing som han ville ha sagt, i samtalene med Wilkes, kan det like godt være et stykke om kjærlighet og vennskap i møte med et mulig intet. Det å være alene er et stort tematisk trekk og spennet mellom å være alene og ensomhet gir rom for utforskning. Overraskende nok oppleves Feed romantisk fremfor seksuelt på grunn av dette.


Oppsummering 

Spennet i tetralogien er stort, men temaene og flyten er beholdt og stødig gjennomført i de individuelle diktsegmentene. Det er en hast i poesien hans. En hast vi kan finne igjen i tidsånden. I denne hasten er den eksperimentelle nyvinningen et viktig element. Samtidig er det tydelige spor av inspirasjon og tradisjon i diktningen hans. Sjangerblandingen i diktene virker derfor svært vellykket.


Det er mye vilje bak diktene og til dels kan det føre til et noe ufokusert materiale, men tematikken og overgangene er godt planlagt, hvor selv innskytelser har en viss relasjon til hva som foregår rundt dem. Leken med referanseverket til vestlig kanon og Amerikansk popkultur binder identiteten hans sammen. I denne leken får han også befestet Kumeyaay fuglesang som en egen stil i relasjon til episk diktning, selv om formen ikke forblir den samme hele veien.


For hvor enkelte ting henger med gjennom hele verket, skiftes andre ting ut, tar en annen form eller fremheves ulikt. Styrken er at formvalgene bevares i de individuelle segmentene og ikke dras ut i det unødige over hele verket. Hvert segment føles ferskt og forskjellig, men samtidig familiært og beslektet, som cousins fra samme nasjon. Samlet er de et opptak av en tidsalder med store omveltninger i temaene de tar opp. De blir på denne måten samtidig en manifestasjon av det manglende ved en Amerikansk urinnvåners opplevelser og et vitnesbyrd på den nye NDN tilværelsen som tar form i poetens egne fotspor. 


Forskjellen mellom Teebs og Tommy kommer frem i spekteret mellom ekstrovert og introvert; offentlig og privat; uærbødig og innsiktsfull. Dette gir et interessant utgangspunkt for spenningen innad i diktformatet. Et format som samtidig er personlig i utformingen og tilgjengelig i offentligheten. Det emosjonelle spennet og den vittige tonen gir et slagkraftig verk av en poet som virkelig vet hva han driver med. 

Christoffer Olsen Nyhus (Christoffer O´Nyhus) er poet og tidligere medredaktør for utgave 6 av tidsskriftet VOKS.